et liv med lupelampe

Fruen drakk kaffe med en kollega her forleden, og siden vi vel og vakkert har tippet førti kom samtalen uunngåelig nok inn på dette med pensjonspoeng. Vi ligger ikke spesielt godt an noen av oss...Likevel fant vi ut at det å ende som minstepensjonister innebærer et lyspunkt i tilværelsen; faste månedlige utbetalinger.
Nå påstår de som er noe mer oppdaterte at dette kanskje endrer seg før vi trer inn i minstepensjonistenes rekker, men det kan man bekymre seg for en annen gang.
En pensjonsalder som man derimot nærmer seg med stormskritt, er den for hvitsøm. Å sy hvitt på hvitt, telle tråder og sy pene sting i jevnt system var helt klart enklere for 10-15 år siden.
Derfor har man, med tungt hjerte, investert i lupelampe. Lupelamper er finfine arbeidsredskap. Gjennom lupen ser man klinkende klart alle feil og mangler i det man alt har sydd og som må plukkes opp igjen. Deretter kan man, mens man fremdeles holder fokus via nevnte lupelampe, sy videre med jamne, pene sting ( som det gjerne heter i monteringsanvisningene).
Nå skulle man kanskje tro at dette øker effektiviteten, og gir jevn jobbing uten avbrekk. Men neida. Gjennom lupen ser man ikke bare feil og mangler i arbeidet. Man ser også feil og mangler på egne arbeidshender. Derfor har antall pauser økt. Og ettersom man må vente litt slik at håndkremen får trukket godt inn i huden, øker også pausenes lengde. Det er derfor svært sannsynlig at lampa havner  i et kott de neste månedene. Det hjelper ikke å ha velpleide hender hvis man ikke jobber.