søndag 24. april 2011

En smak av lemen

Egentlig burde jeg bodd på fjellet. Ikke bare en sommeruke i ny og ne og noen helger her og der. Når jeg svever over lyng og småbusker i høye hopp, med ørene bakover og vind i skjegget, da føler jeg meg fri. Fri og lykkelig.
Helt til jeg hører skumle lyder. Da piler jeg tett inntil et bein, åler meg fremover og ser tøff og snill ut samtidig.
Nå har vi akkurat hatt noen avslappende dager på hytta. Siden det nå er vår hytte føler jeg en økt frihet og legger meg med den største selvfølge midt i sofaen, i senger og der det ellers måtte passe.
men der jeg helst vil være, nemlig i vinduskarmen, der får jeg ikke sitte. Der legger matmor ekle håndarbeid, plasserer radio og lysestaker for å sperre for mitt virke som vaktbikkje.
Og i år har det vært et og annet å jakte på. Jakte og slakte faktisk.
Denne gjengen min snakket med meg før vi dro og påstod at fjorårets lemensesong var et ettårig fenomen. Haha, særlig tenkte jeg. Når jeg først har fått smaken på lemen ville det vært direkte ufint å skru igjen krana. Og hvem hadde rett? Jeg!
For å si det som det er; jeg har ihvertfall gjort mitt til at de ikke skal formere seg altfor intenst utover sommeren.
Men en ting skjønner jeg ikke; De jubler hver gang jeg tar et av disse små krekene. Men vanligvis når jeg  har gjort noe fint og får sitte på armen og bli klappet og klødd, er det lov å slikke dem litt til gjengjeld. Det er ikke lov nå. Du lukter lemen, sier matmor og truer med tannpuss og dusj. Nei takk, tenker jeg. Gi meg heller et griseøre jeg kan gnage av meg bakteriene på!

3 kommentarer:

  1. Kan tenke meg at du har kost deg stort! Er det desuten ikke deilig å ha rett? å kunne bjeffe ut: I told you so!

    SvarSlett
  2. En dame etter Tommy the Poodles nese. Tenk hun fanger maten selv, matmor sier at lemen kan spises, men jeg foretrekker menneskemat.
    Nå er det hjem til båndtvang og snusing på blomster mens humla suser... Hyggelig det også.
    Voff-voff
    Tommy the Poodle

    SvarSlett