fredag 14. august 2009

Så lenge det er liv, er det håp

Et av de første innleggene hos Fru Storlien handlet om en noe manglende entusiasme i håndarbeidstimene på barneskolen...Det ble svettet over og på strikkepinner, sømmer ble skjeve og rare og det hendte nok at man tok en unødvendig tur eller to på toalettet. . Sløyd ble foretrukket ved enhver mulighet for valg. Samtidig satt man hjemme og sydde engelsk broderi, laget mamelukker og kjoler til egensydde dukker og drømte om et liv som sydame. Det vil si, når man da ikke drømte om å bli professor i litteraturhistorie og ha en tolv år gammel datter ved navn Ulvhild.
Motivet over broderte Fruen som elleveåring. Det er tvilsomt om man ville applaudert dette hos en kursdeltager i dag, men som en start og uten veiledning fra voksne er det ikke så verst. Og moralen er? La barna være kreative hjemme, og fortvil ikke om evnene ikke slår ut i full blomst i skoletiden.

2 kommentarer:

  1. Ser man det, jeg som trodde at du sikkert var em kløpper mens du gikk på skolen også..
    Men det er som du sier håp!
    Jeg hadde også sløyd og brukte alle unnskyldninger som var å oppdrive for å slippe unna håndarbeids timene.
    MEN jeg har lært å strikke og til og med hekle med årene og jeg er til og med kjent for å ha lagd lappetepper på symaskin.

    SvarSlett
  2. Jeg var faktisk ganske dårlig og veldig umotivert. Og den gamle håndarbeidslærerinnen fikk bakoversveis da jeg fortalte henne at jeg hadde begynt på sømlinja...

    SvarSlett