lørdag 28. januar 2012

snakke om død?

På et eller annet tidspunkt i livet vil vi alle bli berørt av døden.

Storesøster døde plutselig, i en ulykke i en amerikansk nasjonalpark. Det tok tid å finne ut hvem man skulle kontakte, hvordan vi skulle få henne hjem og hva som faktisk skjedde med henne( med det siste menes hvor hun befant seg, for det er ikke alltid nok å vite "et begravelsesbyrå i by så-og-så". Selv om vi ikke skulle reise dit, ville vi likevel vite hvor hun var).
Da hun kom hjem valgte vi å ha kisten hjemme. Hun lå  i stua omgitt av lys og blomster, men med lokket på. Den siste avskjeden før lokket ble lagt på var bare for oss nærmeste.
Planen var opprinnelig at hun skulle være i barndomshjemmet en natt før hun ble kjørt til det lokale bårerommet. Men da vi stod der ved den trehvite kisten visste vi at det ikke kunne skje. Hun skulle være hjemme.
Vi kunne ikke få henne tilbake, men vi kunne ta kontroll over den siste tiden med henne.


Ikke noe kan forberede oss på hvordan det er å få et dødsbudskap og skulle forholde seg til det som skal og må planlegges og gjennomføres. Men, og dette er det lett å glemme; 
å snakke om døden er ikke dødelig i seg selv. 

Døden er vanskelig å snakke om. For selv om vi alle vet, innerst inne, at det er den veien det går, så unngår vi å nevne det med navn. Kanskje tror vi det blir mer endelig om vi snakker om det;  om vi sier død og ikke gått bort, sovnet stille inn? Kanskje tror vi det blir verre for de etterlatte om man sier det, innrømmer at døden nærmer seg? Eller at det å nevne døden for en som er alvorlig syk kan være med på å dytte vedkommende over kanten?

Det er ikke slik at vi snakker om dette morgen, middag og kveld her hjemme. Men vi lærte noe, da vi satt lamslått og skulle planlegge begravelse en vårdag for snart sytten år siden;
Døden kommer og den kommer aldri beleilig. Når den først kommer nytter det ikke å krype under dyna og  gjemme seg. Og om man vet på forhånd at noen liker roser mens andre foretrekker markblomster, at noen ønsker seg minnesamvær mens andre vil ha det stille og rolig med de nærmeste så blir faktisk ikke sorgen eller savnet mindre.
Døden blir ikke mer virkelig eller mer farlig om vi snakker om den. Døden rammer ikke lettere om vi har snakket om hva som skal skje etterpå. Sorgen og savnet blir ikke mindre om vi vet hvilke salmer som skal synges, eller om den døde hadde et yndlingsdikt det kunne passe å lese.
Men sorgen etterpå kan bli lettere om man vet at denne siste tiden ble så god den kunne bli og at de samtalene man fryktet likevel ble tatt.

7 kommentarer:

  1. Min familie vet at jeg ikke ønsker en begravelse i kirken. Det har jeg faktisk sagt. Men jeg har lenge tenkt at jeg burde skrive ned hvordan det kan organiseres og forslag til innhold. Jeg vet nemlig ikke hvor mye hjelp de ville fått fra begravelsebyrået. En begravelse utenfor kirken vil involvere så mye mer; valg av egnet lokale, gravferdstaler, musikk osv.

    Men du har helt rett i at dette ikke er en enkelt tema. Faktisk kanskje det eneste som fortsatt er tabubelagt.

    Også føler jeg sånn med deg.

    SvarSlett
  2. Døden er vanskelig. Også som samtaleemne blant de levende. Her mistet vi oldemor til barna for noen år siden. Det var ondt. Men samtidig var det en gammel dame. Vi visste at det kom. Derfor var det mulig midt i all sorgen å ha gode samtaler med de små. De stilte spørsmål. Vi svarte så godt vi kunne. Vi valgte også å la eldste, som da var 7, være med på syningen. Det var fint for henne. Hun forsto mye av å få lov til å se den døde. Hun viste også en enorm omsorg for de øvrige sørgene. Gikk rundt og klemte på voksne familiemedlemmer som var fra seg av sorge. Det varmet å se hvor flott hun opptrådte. Hun var stille og rolig, men rakk ut en hånd til voksne som i langt større grad enn henne lot seg påvirke. Det ble også spørsmål om hva som skjer etter døden. Siden jeg har valgt å melde meg ut av statskirken da jeg i voksen alder har takket farvel til troen, ble det gode samtaler. Vi diskuterte. Jentene har sine tanker om et eventuelt liv etter døden, jeg har mine. Vi er enig om at ingen vet.

    Du har nok rett i at vi bør forberede dette bedre. Som Åshild har også jeg sagt at jeg ikke ønsker en begravelse i kirken. Jeg har også vært tydelig på at dersom jeg skulle oppleve å miste noen av mine aller nærmeste ønsker jeg ikke at en prest skal komme inn i vårt hjem for å samtale. Men dette er mine meninger. Vi har nok vært for dårlig til å samtale sammen, som ektefeller og familie om dette.

    Godt innlegg, til ettertanke.

    SvarSlett
  3. Døden er vanskelig. Også som samtaleemne blant de levende. Her mistet vi oldemor til barna for noen år siden. Det var ondt. Men samtidig var det en gammel dame. Vi visste at det kom. Derfor var det mulig midt i all sorgen å ha gode samtaler med de små. De stilte spørsmål. Vi svarte så godt vi kunne. Vi valgte også å la eldste, som da var 7, være med på syningen. Det var fint for henne. Hun forsto mye av å få lov til å se den døde. Hun viste også en enorm omsorg for de øvrige sørgene. Gikk rundt og klemte på voksne familiemedlemmer som var fra seg av sorge. Det varmet å se hvor flott hun opptrådte. Hun var stille og rolig, men rakk ut en hånd til voksne som i langt større grad enn henne lot seg påvirke. Det ble også spørsmål om hva som skjer etter døden. Siden jeg har valgt å melde meg ut av statskirken da jeg i voksen alder har takket farvel til troen, ble det gode samtaler. Vi diskuterte. Jentene har sine tanker om et eventuelt liv etter døden, jeg har mine. Vi er enig om at ingen vet.

    Du har nok rett i at vi bør forberede dette bedre. Som Åshild har også jeg sagt at jeg ikke ønsker en begravelse i kirken. Jeg har også vært tydelig på at dersom jeg skulle oppleve å miste noen av mine aller nærmeste ønsker jeg ikke at en prest skal komme inn i vårt hjem for å samtale. Men dette er mine meninger. Vi har nok vært for dårlig til å samtale sammen, som ektefeller og familie om dette.

    Godt innlegg, til ettertanke.

    SvarSlett
  4. Viktig tema, fru Storlien
    Det inspirerte meg til å skrive en egen bloggpost.
    God lørdag.

    SvarSlett
  5. Takk for kloke ord. Det snakkes alt for lite om døden, det har jeg tenkt mye på de siste månedene etter at mine egne foreldre døde. Hvis flere snakket om sine erfaringer og tanker, slik du gjør, så tror jeg det raskt ville vise seg at vi er mange som har noe å si.

    Men døden handler ikke bare om sorg, men også om vanskelige valg og brutale prosesser, slik Ketil Bjørnstad skrev om for noen uker siden. Ofte har den døde flere pårørende, som kan ha helt ulike opplevelser og behov i etterkant. Jeg tror dette er med på å lukke samtalen om døden. Redselen for å såre de som fremdeles lever.

    Men det er fint at noen tør. Så takk igjen. Og varme tanker til deg og din familie.

    SvarSlett
  6. Jepp, det er vanskelig å snakke om død. Man vil liksom skyve det unna, det passer ikke inn i vårt liv - vi er unge, spreke. Men som du skriver, man vet aldri...Tror det er mer naturlig å snakke om død når man opplever at noen rundt en dør.

    SvarSlett
  7. Åshild: jeg har en liten konvolutt...sånn i tilfelle. Og så tenker jeg at om vi skal møtes igjen så er det jo greit om jeg får viljen min:-)
    Liv-Inger: Vi har også hatt med barna og sett avdøde. og det blir samtaler. Gode samtaler. For de små har jo ikke disse sperrene som vi voksne har. Og så må vi tenke, og forklare og jeg ihvertfall synes det har hjulpet.
    Gunnhild: Skla lese! Forresten; godt innlegg i Aftenposten!
    MittSnitt:Takk! Og jeg tror det Ketil Bjørnstad vgjorde var viktig ( og ikke minst modig) for noen må snakke om dette med døden, og hvordan vi møter den. Og selv om de aller fleste opplever det forskjellig, så tror jeg følelsen av maktesløshet er lik for veldig mange.
    Pia: ja, det er sant. At jeg skal dø er forsåvidt et ikke-tema, jeg er jo ung og sprek og kjernesunn...

    SvarSlett