på pinnene

Det er noe nesten skammelig luksuriøst i det å strikke til seg selv...

En ting er å strikke til de søte små, de har trengt luer, votter, skjerf og gensere. Kunder har trengt det samme, eller bunadsjal, mariuskjoler eller annet. 

Tiden med strikkepinner har blitt brukt til jobb og nødvendig produksjon, ikke til rekreasjon og påfyll i eget klesskap,

Men noen uker før jul ringte en venninne av vevtanten. Hun rydder eget verksted og lurte på om Fruen kunne tenke seg å overta litt garn og noen gamle bøker om håndarbeid. Fruen jublet ja, uten tanke på hva Høvdingen ville si. Ikke fordi man er en lodott som trenger mannens velsignelse til enhver beslutning, men fordi vurderingen av behovet for garnlager er variabel ektefellene imellom. ( noen synes tre nøster er nok, andre synes ikke tre nøster er nok)

Et par dager etter ringte venninnen igjen, for å si at det var en del garn...Og Fruen så for seg en bærepose eller to. Men, man skal ikke undervurdere veversker med allsidige interesser...Og i kjelleren står nå;

To svarte søppelsekker, fylt til randen med garn

og

selv om man ikke skal oppgi bøker i kilo ettersom det ikke sier filla om bøkenes egentlige innhold og verdi...nærmere tyve kilo bøker om håndarbeid, lærebøker fra Statens kvinnelige Industriskole, bøker om strikking, perling, blader og alt slik man sjelden får tak i nu til dags.

Dette, kombinert med årets strikkebokgave, gjorde at Fruen har fått fart på strikkepinnene.

Om ikke alle Tine Solheims modeller er helt i Fruens sjanger, så er utgangspunktet godt og og man plukker av detaljer , finesser og frynser så kan det bli en ganske god genserkjole. 

At man er lettere bekymret for hvor fin effekten av innsvinget modell blir kan man imidlertid ikke ta ut over designer, det skyldes nok heller inntak av mat de siste ukene som gjør at behovet for utsvingt modell er på topp.

Fruen har vel aldri lagt noe videre skjul på at det er hyggelig å gi, men noen ganger er det også hyggelig å få. Og slike gaver er fantastiske, rett og slett. Å kunne stupe ned i pose etter pose med bøker, lete, lese og la seg inspirere, legge utover garn og tenke, planlegge og fabulere, lese oppskriftshefter og veie garnmengder er ren lykke! Og så tror, eller håper man, at venninnen også synes dette er hyggelig - å kunne sende videre noe av det man ikke bruker lenger slik at andre kan ha glede og nytte av det.