søndag 20. februar 2011

om leseglede

Du må lese Olav Duun, sa far. Det var etter at han hadde utstyrt Fruen med De tre musketerer, og etter at bilturer i Barndommens dal var fylt av stedshenvisninger til Vera Henriksens romanserie om Bent Jonsson. Ingen skriver som Olav Duun, sa han. Og når du har lest Olav Duun, da skal du lese Hamsun. Det er ingen som beskriver mennesker som Knut Hamsun. 


Leseglede er ikke medfødt, det er noe man får av foreldre, lærere og venner. Fruen ble lest for, lenge etter at lesekoden ble knekt og mange gode minner ble skapt i hjørnet av syttitallets furusofa med rødt og stikkete trekk. Der stod vi, to lamslåtte jenter, og så mor strigråte da Heidi ble sendt til byen, Astrid Lindgrens vidunderlige verden åpnet seg for oss og vi sølte sjokolade med kirsebærlikør i Røvet av vikinger. Når Far var hjemme fra fjellet hentet vi H.C. Andersens eventyr.  Mor som var hjemme med oss hver dag lot seg ikke påvirke av våre tårevåte bønner, og holdt seg til bøker med kortere kapitler. Senere ble lesingen flyttet til leggetid ( og etter leggetid). Vi valgte bøker selv, byttelånte Frøken Detektiv med venninner og beveget oss sakte over i kategorien voksen litteratur.
Drømmer ble skapt, referanser dukket opp og vanen med å lese ble dannet.

Nå er det Queenie som hver kveld går til sengs med leselys, bok og notatblokk. Sistnevnte i tilfelle hun kommer over ekstra viktige setninger hun kan ha glede av siden. Woody som er inne i en eksistensiell pre-teen fase fornekter ethvert behov for lesing av annet enn utenriksnyheter og sportsresultat. Planen er å sette ham i gang med John Irving. Både far i Barndommens dal og Fruen setter han og hans tidvis merkelige univers svært høyt, selv om han på ingen måte kan sammenlignes med Knut Hamsun...
Nå leser Fruen Ulvetid av Hillary Mankell, og den er rett og slett så fantastisk at man for en gangs skyld somler med lesingen. For selv om det er fristende å smugkikke på siste side for å finne ut hvordan det går med den godeste Cromwell, så er boka og skrivestilen i seg selv så fantastisk at den må tøyes.

7 kommentarer:

  1. Hei! Har vært ivrig leser i en tid nå, men ikke gitt lyd fra meg før. Nå måtte jeg bare si Hei! og at jeg har reservert boka - takk for tipset, er stor fan av historiske romaner.

    SvarSlett
  2. Lesing gir minner, gode og dårlige. I sistnevnte kategori kan nevnes "Fuglane" av Tarjei Vesaas, pensum som vi alle sleit oss gjennom. Tror ikke vi var klare for den slags stor litteratur. Såpass uklar var jeg at jeg aldri siden har nærma meg verk av den samme forfatteren. Så velg bøker med omhu. ☺

    SvarSlett
  3. Sibre: Så hyggelig med livstegn! Bokan anbefales på det varmeste - helt fantastisk.
    Elisabeth: Ugh, det er den med Tusten? Fyse og huttetu, jeg er heller ingen tilhenger av Vesaas, tiltross for ( eller kanskje grunnet) en foholdsvis ihuga norsklærer i nynorsk kommunen jeg vokste opp i.

    SvarSlett
  4. -og jeg elsket Fuglane da vi ble tvunget til å lese den på skolen, men torde jo ikke å si det til noen ;-)

    SvarSlett
  5. leseglede er ........livet! Men den kommer og går litt i vårt hjem også. Men bloggelivet fikk meg på den "rette vei" igjen. helt sant! og nå har jeg fått en bok til jeg skal legge inn i "skal lese"-avdelingen min på Bokelskere.no. Du finner meg som amykippers;)

    SvarSlett
  6. Hei! Dumpa inn i bloggen din no, og trykte ganske raskt på etiketten om sorg og glede.. Mykje der var vondt-godt å lesa, og fekk litt tårer i augene, for eg har sjølv opplevd brå og for tidleg død i nær familie. Du skriv godt om det, og ikkje ver redd for at lesarar skal synast du skriv for mykje om sorg og storesystera di, det er så viktig å få ut og snakka om igjen og igjen! Synest det er flott at du set ord på sorg og sakn, sjølv etter så lang tid:)

    SvarSlett
  7. Sibre: Jeg tror Fuglane er en finfin bok, men kom litt for tidlig. En gang skal jeg prøve meg på Vesaas helt frivillig. Jeg tror det blir en bedre opplevelse
    Akeleiedamen:Spennende!
    Røsslyng: Takk for fine ord! Det er viktig å snakke om sorg og savn, og la det være en del av livet. Vi blir fattigere mennesker om vi bare dekker over alt som er trist.

    SvarSlett