torsdag 29. mai 2014

en bunadtilvirkers digitale hverdag



Hvis hele programmet hadde vært avbildet ville dere sett siste punkt på agendaen - nemlig at undertegnede forteller om egen bruk av og erfaring med sosiale medier.

Som dere enten vet fordi dere har hengt med en stund eller fordi dere ser i sidemenyen, så har FruStorlien eksistert i godt og vel fem år. Fem år med blogging om bunad, fagopplæring, barn, bikkje, bøker, ferier, sorger , gleder og utfordringer i arbeidslivet.

Så, hun som spurte Hva blogger du om, du som bare sitter hjemme og syr? Kan kanskje innse etterhvert at du trenger ikke blogge om shampoo, dagens outfit og trening for å holde ut. At du kanskje bør blogge om sistnevnte for å ligge stabilt på en toppliste er en annen side av saken - målet har aldri vært å ligge der.

Et av målene mine er å vise hvordan bunader blir til; ikke skjematisk som en sømforklaring, men med tekst og bilder om kunder ( mest tekst her opplagt nok), broderiene, sølvet, rynking, striping, trådhemper, knuter og alt det som vi ser med likevel ikke ser når en bunad går forbi oss på gata.
Ved å gjøre dette håper jeg at flere skal få øynene opp for at håndverk er viktig og bør bevares som en del av vår nasjonale kultur.
Før i tiden ble bunader sydd lokalt, av gammeltanter eller andre flittige fingre i nærmiljøet. Gjennom eposter og kommentarer som kommer til FruStorlien ser jeg at det blir stadig lenger mellom disse lokale småprodusentene. Når jeg får forespørsler om å hjelpe en familie på vestlandet om å brodere en nordlandsbuand, eller en dame i Østfold trenger hjelp til å fullføre en sunnmørsbunad tenker jeg at det er behov for flere allsidige tradisjonshåndverkere. Og de bør være på nett. Hit kommer det lesere som har googlet alskens variasjoner at vask og stell av bunadskjorter. Det kommer lesere som har søkt brodere ferdig grafferbund, knytte knuter på sjal, veien til svennebrev og hvordan prøve bunad på barn.
Jeg ser at på denne måten, ved å være synlig på nett og ha tanker og meninger om bunader og håndverk får jeg kunder. I år kom nærmere en tredjedel av kundene via sosiale medier.

I tillegger det selvsagt det rent sosiale; det er tidvis ganske kjedelig å sitte alene og sy. Jovisst er det hektisk og kunder inn og ut og mye jobb i perioder, men jeg har sjelden kaffepauser med kundene og samtalene styres ofte av at jeg er leverandør og de kunder.
Derfor blir det mye radio, mye lydbok og relativt stort behov for å snakke med mann og barn når de kommer hjem fra jobb og skole. Nå er det dessverre ikke slik at de alltid er like mottakelige for mine tankerekker. Da er det godt å ha lunsj på nett, lese et par blogger, kommentere litt, skrive en tekst trykke publiser og del og vente  ( håpe ) på respons.

Kanskje kunne jeg brukt denne tiden på noe annet? Jogget, gått lenger med bikkja, laget en eller annen middag helt fra bunnen av, sydd om en bunad og heller brukt litt penger på vanlig annonsering? Nei. Dette er mitt fristed, min kanal eller lufteluke.


Ikke bare fikk jeg lov til å snakke om dette, hvordan jeg bruker nettet, hva jeg oppnår med det og hvilke muligheter det gir ...Jeg fikk blomster også! Tusen takk! 


( Og jeg fikk en påminnelse om at det faktisk går an, noen ganger, å tråkke litt utenfor komfortsonene og gjøre noe man egentlig ikke tror man kan. )


PS
Akkurat hva de søte små hadde å si om at jeg skulle ytre meg om bruk av sosiale medier skal vi ikke gå nærmere inn på...Men vi kan kanskje slå fast at de kunne vært biiiitelitt mer supportive. 

12 kommentarer:

  1. Jeg e-l-s-k-e-r tonen din, og jeg er så glad at jeg har funnet bloggen din (og derved veldig glad at du skriver den)!!!
    Jeg nyter av trådhemper, vask-og-stell-inlegg, kundehistorier av forskjellig fasong og tidvis beske kommentarer om de søte små (biiiitelite mer supportive, gøyalt!!!).
    Jeg setter også stor pris på innsikter og tanker kring å være flink nok, å trå utenfor komfortsonen og hvordan matche omverdens (og til stunder sine egne) meninger om hvordan en bør være med den lille beskjedne stemmen under hjarteroten som sier hvordan/hvem man er...

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hygglig kommentar!
      Jeg tror kanskje, men bare kanskje, jeg skal bruke litt mer plass på den der vil-ikke-tør-ikke-stemmen - den blir litt mindre tydelig når jeg slipper den ut i det fri.

      Slett
  2. Hurra sier jeg bare. Og du har helt rett - vi bruker nettet til å finne svar på alle slags spørsmål og utfordringer. Derfor trenger vi også dem som er på nett med svarene, ofte på de litt odde spørsmålene.

    Så flott at noen utfordret deg og at du sa ja.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, eg googler alt mulig merkelig - og får svar. Ofte via blogger.
      jeg oppfatter dette, så sant bloggen ikke er gjennomsponset, som mer ærlig enn en artikkel.

      Slett
  3. Jeg har fulgt med deg i det som sikkert begynner å være noen år nå, og blant alle bloggene i feeden min så er din en av de få jeg faktisk leser alle innleggene av, og koser meg med. Nå vet jeg hvor jeg får svar på alle spørsmålene jeg måtte ha om bunad når (om) jeg får anledning til (kommer meg inn i) bunaden min igjen. Foreløpig er trang bunad byttet ut med særs romslig uniform 17. mai.

    Jo, forresten, et spørsmål: Jeg har Trønderbunad. Den har koneskaut og den har kyse. Jeg er gift. Jeg liker kysa mi veldig godt. Er det feil å bruke kyse når en er gift? BURDE jeg bruke koneskautet (nei, jeg har det ikke).

    SvarSlett
    Svar
    1. Gå med kysa di du!
      Vet du, det er så få som i det hele tatt bruker hodeplagg at jeg synes det er bedre om du bruker kyse enn ingenting.
      Selv om koneskautet er fint da - jeg tenker alltid på Kristin Lavransdatter i Husfrue når jeg ser det.

      Slett
  4. Bare en ting å si: Hurra for deg :-) Og lystige Laika!

    SvarSlett
  5. Kjempebra at Fruen svarte ja på henvendelsen.
    Hun hadde jo ikke blitt spurt om de ikke trodde at sydamen kunne formidle noe "vettugt".
    Berit

    SvarSlett
    Svar
    1. Nja, det kunne jo hende de tok feil, vetdu...og så skal man jo ikke tro man kan noe da...

      Slett
  6. Ja, jeg fant bloggen din fordi jeg lette etter bilder av musetagger, som jeg skulle sy på datterens bunadskjorte, men ikke husket hvordan jeg hadde laget på min egen skjorte for mange år siden. Og her har jeg blitt! Forfriskende å lese dine refleksjoner om jobb, barn og livet, og moro å se de flotteste tradisjonsplagg ta form.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk!
      Og så bra å lese at noen kommer hit, og blir her, fordi de googler noe av det jeg skriver om.

      Slett