dagens utsikt

Kan det bli bedre?
Sol og barfrost i Barndommens dal. Alene med mor og far.

Familiegjenforening om et par dager.
Ingen som er syke, bare et stort behov for å for en gangs skyld reise "hjem" alene.

Og hva er det med oss kvinner? Hvorfor må vi på død og liv grave fram et eller annet vi kan ha svart samvittighet for? For kan man egentlig reise hjem til foreldrene et par dager i desember uten at det er noe galt hverken her eller der. Kan man forlate mann og barn og hverdagslogistikk?
For ærlig talt, hva kan gå galt? Man har jo tross alt hatt en grundig gjennomgang av hva som skjer de to ettermiddagene/kveldene. Og det fine med husarbeid og juleforberedelser er jo at det ikke går sin vei, det er der mandag også. Og tirsdag. Og joda, det blir jul i år også. Med nykokte reinstunger for den som vil ha.

Woody fyller snart fjorten år. Fruen kan ikke huske at hun noensinne har vært i dette huset uten å ha med minst et barn på disse årene. Og selvsagt blir det slik, barnebarn og besteforeldre skal og bør omgås. Og når det er et godt stykke reisetid sier det seg selv at du stikker ikke bare innom.
Men det er litt uvant. Det føles litt feil, som om man på en merkelig måte har rykket tilbake til start...
Det er både hjemme og ikke hjemme.

ps. Det er relativt kjølig her og ingen hund som skal luftes derfor er bidlet tatt gjennom vinduet.