tirsdag 16. juni 2009

Tilbakeblikk, dag tre

I barndommens dal flagger bygda når det er begravelse. Kirken er vanligvis full og hvis det er nær slekt stiller gjerne damene i bunad. Helst Råndastakk, brodert festbunad blir for pyntet. Man bærer lys foran kisten på vei fra kirke til grav og etterpå er det minnesamvær. For fjorten år siden ble storesøster begravet. Det var sol og kald vind da vi fulgte henne fra barndomshjemmet til kirken for siste gang, og fruen trodde aldri hun skulle komme gjennom denne dagen. Det hadde vært lange og tunge dager. Det var ikke noe velsmurt maskineri som bidro til å få storesøster hjem, og dette var før mobiltelefoni, bredbånd og epost, så det ble døgnville telefoner og turer til lensmannskontoret for å sende faxer. Mange detaljer skulle på plass, og en av dem var lettere hysterisk kan man vel si i ettertid. Vi kom plutselig på den amerikanske skikken med intens sminking av lik, og med tanke på at storesøster var prinsipielt usminket var det åpenbart at dette måtte forhindres. Konsulatet ble aktivisert, og man tror de hadde slitt litt med å forklare saken for et velvillig californisk begravelsesbyrå...
Vi hentet storesøster på Fornebu, og fulgte henne hjem. Vi byttet på å sitte i bårebilen, så hun ikke skulle være alene med en begravelsesfyr hun aldri hadde møtt og da vi kom hjem skjønte vi at hun måtte være hjemme de siste dagene. Den opprinnelige planen var at hun skulle være hjemme en natt, og så skulle hun til gravkapellet. Det klarte vi ikke.
Huset var fullt av hvite blomster, og fruen har ikke hatt hvite blomster i sitt hjem etter denne junimåneden. Det går ikke.
Vi kom gjennom denne dagen også, men det har vært mange tunge stunder i dagen, ukene, månedene og årene som har gått. Fruen savner en storesøster, en tante til de søte små og litt avlastning med foreldrene i Barndommens dal. Og i tillegg til savnet oppstår det situasjoner når dødsfall skjer i andre land. Alle rapporter, all informasjon kom på engelsk og fruen måtte sitte med dette og oversette for foreldrene som ikke skjønner engelsk. Og å få en far som har mistet at av sine barn til å forstå at man ikke helt skjønner forskjellen på stone/rock/boulder er ikke lett. Det var dager hvor man ville flykte skrikende tilbake til tigerstaden og bli der resten av livet, men man gjorde ikke det.

6 kommentarer:

  1. Nei nå ble jeg rørt da vet du..
    jeg er jo så sippete også.
    jeg hadde fått med meg at du hadde mistet søsteren din, men ikke at hun var i utlandet da det skjedde.
    Det må om mulig være enda værre, fordi en må ordne med så fryktelig mye mer enn ved en "normal" begravelse.
    Og når en har mistet noen som står en så nær som et søsken gjør, går man jo litt på siden av seg selv.
    da er det ikke bare bare å skulle ta tak i ting.
    Skjønner godt at du sliter litt med de hvite blomstene, det er ofte sånn at en får et syns eller hørsels inntrykk som en med ett forbinder litt med sorgen.
    Selv er jeg enebarn, så da min kusine som var som en søster for meg,døde for snart 9 år siden.
    Tok jeg det svært tungt, det rare er at jeg fremdeles når noe har skjedd, eller jeg ivrer etter å fortelle noen om noe - tar meg selv i å ville ringe til henne også kommer jeg på at det går jo ikke!
    En skulle tro at en med tid ville glemme og få ting mer på avstand, men jeg tenker igrunn at det er bra det er slik, for på den måten holder man liv i minnene...

    SvarSlett
  2. Tenker på deg i gdag også, jeg...

    SvarSlett
  3. Gode trøsteklemmer i massevis til fine fruStorlien! Som du sa, èn dag ser vi de igjen! Savnet vil være der hele livet, ser det ut som. Man lærer å leve med det. Heldigvis har man mange gode minner, som ser ut til aldri å bli borte. Skal tenke på deg, jeg også ..

    SvarSlett
  4. Varme tanker sendes herfra i mengder!
    Min erfaring er at ikke alle rundt meg har opplevd sorg ennå, de klarer rett og slett ikke å sette seg inn i hvordan dette kan føles og oppleves. Egne erfaringer gjør det du skriver veldig gjenkjennelig.
    Sorgens fasit eier ingen, men minnene eier du!

    SvarSlett
  5. HKH: Det var ikke meningen å få deg på sippern da! Jeg har fremdeles lyst til å ringe henne, men ser det på samme måte som du - det er en måte å holde liv i minnene.
    Anaruh: Takk!
    Embla: Savnet er der, men også gleden over å ha hatt henne som storesøster. Nå er hun tante emd hotline til gud, og ideell som mellomledd for ønskebønner for de søte små.
    Husmorvikaren:Enig. Jeg mistet mange venenr det første året, men fikk også noen nye.

    SvarSlett