Jeg har kanskje nevnt det før; i år var jeg blant de heldige som fikk statens kunstnerstipend. Ikke arbeidsstipend,men et diversestipend for å reise på studietur og se på tekstiler i Norwich.
Det å få et slikt stipend er utrolig stas og en bekreftelse på at jeg antagelig gjør noe riktig ( som selvstendig næringsdrivende og habil periodejobber kan man til tider tvile på akkurat det...) Men det er ikke bare stas, det er også en prestasjonsangst av en annen verden, og en nagende tvil om hvor fortjent dette egentlig er, eller ikke.
I tillegg skal det hele passe inn i hverdagen. Det er skoleavslutning og skolestart, sommerferie og høstferie. Det er en mann som for tiden jobber ganske mye, og det er mine egne kurs og andre jobber, det er fotballkamper, konserter, spilletimer og innetider.
Men nå er flybillett og hotell bestilt. Jeg har funnet togruter og åpningstider. Jeg har til og med funnet en utstilling i London jeg skal ta meg tid til å se. Og jeg har funnet fram alle bøkene jeg synes jeg bør lese og plassert de i en svært synlig bunke i stua.
Men nå er flybillett og hotell bestilt. Jeg har funnet togruter og åpningstider. Jeg har til og med funnet en utstilling i London jeg skal ta meg tid til å se. Og jeg har funnet fram alle bøkene jeg synes jeg bør lese og plassert de i en svært synlig bunke i stua.
Du, som både statlig og faglig stipendmottaker må jeg si: det er fortjent NOK! Det er jo litt yatzy og flaks med hvem som sitter i de der stipendkomiteene, og sånn er det for alle. Det betyr også at får man ikke noe stipend, var det noen andre som hadde mer flaks med samstemming stipendsøker/stipendkomitte i år. man blir ikke noe mindre flink av den grunn.
SvarSlettOg du er kjempeflink såklart! God tur!
Takk:-) Og ja, det er mye flaks, men jeg må jo ha gjort noe riktig siden jeg fikk stipend. Og så får jeg bare fortsette å søke ( og ikke skrive altfor mye om at det sikkert ikke er fortjent, sånn i tilfelle noen i diverse komiteer skulle svinge innom her...)
Slett