Selvsagt drømmer man på visse dager om en minimalistisk loftsleilighet, fri for barn og bikkje. En leilighet hvor saker og ting blir stående der de skal, hvor bord er rene og pene og lysestaker, blomstervaser og inspirerende bøker får ligge i fred uten selskap av fjernkontroller, halvdøde blomsterkvaster, avgnagde griseører og gårsdagens aviser.
Selvsagt drømmer man om rolige morgener på kaffebar, etterfulgt av dannet shopping i folksomme bygater.
Og selvsagt drømmer man om å sove lenge en og annen dag, uten å komme ned til tissetrengt hund , barn som sulter foran matskapet og vaskemaskin som skal tømmes.
Men, så våkner man litt for tidlig enda en dag, fordi fine fine Woody står ved senga med avis og nytraktet kaffe, hunden er luftet uten å rømme og plutselig tar det bare en liten halvtime å overflatebehandle bord og benker slik at deres opprinnelige misjon er klar og tydelig for alle. Og når kaffen er drukket, avisene lest, og huset beboelig kan man se på klokka og innse at jammen er det ennå en time til Queenie kommer hjem fra overnatting, og da rekker man jo en kaffe til, mens man surfer planløst etter nedlagte småbruk hvor familieidyllen kan blomstre og kaffen nytes utendørs uten at blikket uvilkårlig trekkes mot naboens rekordskakke hekk...
Hihi, gleden i de små øyeblikk - de man uventet får for seg selv! :) Kjenner til de, selv om jeg lever alene, og de er velsigna gode. Håper de gjentar seg i løpet av sommeren for deg, så du ikke trenger noe småbruk :)
SvarSlettDet er rart hvordan det plutselig snur og blir ganske bra likevel. men innerst inne er jeg hellig overbevist om at livet ville vært enda bedre på et småbruk!
SvarSlett