søndag 18. april 2010

Strikkekunstens gleder

Av ulike årsaker antar mange at Fruen er en supermor som lærer sine barn all verdens håndarbeidsteknikker, med smil om munnen og uten antydning til svette strikkepinner. Virkeligheten er en ganske annen, og det de søte små kan har de stort sett tilegnet seg andre steder enn i hjemmet. For noen år siden gjorde man et halvhjertet forsøk på å få Woody i gang med strikkepinnene, men selv om prosjektet raskt ble redusert fra skjerf til mobilholder, så aldri noe ferdig resultat dagens lys.  Interessen har vært på et lavmål etter det, og heller ikke Queenie har vist noe særlig engasjement, med det uslåelige argument at det går tross alt fortere at du gjør det, mamma.
I helgen har de søte små kampert hos besteforeldre, og der skjedde miraklet. Farmor har lært Queenie å strikke, og selvsagt har pipen fått en annen lyd. Nå påstår den unge frøkna at det er mor som har nektet å lære bort denne kunsten, mens hun har bedt på sine knær om hjelp til å knekke koden. Hennes neste mål nå er at vi skal sitte sammen, se på film og strikke til hverandre. Det kan bli fint! Fruen trenger nytt skjerf ( eller noe å ha mobilen i ), og Queenie trenger visst en kåpe, en jakke og et par-tre-fire andre småplagg.

7 kommentarer:

  1. Jeg må også innrømme at jeg ikke helt er en racer til å lære bort strikkekunsten. Storegutten lærte det heldigvis på skolen. Han har strikket en superfin hengelue, som både han og mor er overstolte av. Men det var ikke meg som lærte han kunsten.

    Prøvte med Lillemus en gang, han hadde ikke tålmodighet. Og ikke jeg heller. Men han maser og vil gjerne. Jeg vil visst ikke så veldig. Han lærer nok hos den utmerkede håndarbeidslærerinnen han også.

    SvarSlett
  2. He he, det er ofte sånn...Mye enklere å lære bort noe til andres barn, ikke til sine egne...

    SvarSlett
  3. Hehehee :) ... eller noe å ha mobilen i! Ambisjoner skal de ikke nektes, de søte små.

    SvarSlett
  4. Uten en tråd; Haha, trodde dine barn var slike som kan alt, lært fra mor:)
    Mykstart: Det er nok mest min tålmodighet det skorter på her, og det vet de vel, de søte små..
    Pia: Ja, helt klart!
    Embla: Det er omtrent som kommoden til Jensemann, men glad blir jeg uansett ( bare jeg får styre fargevalget litt da)

    SvarSlett
  5. He-he, fint beskrevet :)

    Moren min var veldig flink til å strikke, men det var på en helgeovernatting hos mormor jeg lærte det for første gang. Men etter det var mamma den store strikkestøtten. Og jeg var temmelig voksen siste gang jeg gikk til henne med et slurvete strikketøy og ba om hjelp til å rekke opp og rette opp. Den kjedeligste jobben måtte mamma gjøre... Men jeg lærte mye, og nå har jeg strikkingen under huden. Og er voksen nok til å rette opp mine egne feilskjær :)

    SvarSlett
  6. Gunhild: heldige du som har en slik mamma! Min er ikke noen strikkemaskin, for å si det som det er, så her er de omvendt - jeg sender henne forenklede oppskrifter og gir henne strikketips. Hyggelig det også!

    SvarSlett