fredag 30. april 2010

En nål her og en nål der

Jaja, det har vel blitt nevnt tidligere, men det er liten tvil om en stoffsofas fortreffelighet. Dessverre er ikke alle i familien like begeistret for Fruens tendens til å bruke sofaryggen som nålepute, og stygge situasjoner hvor disse enkelte har sett ut som et pinnsvin / akupunkturkunde har oppstått. Varige men har heldigvis ikke oppstått hverken av sofanåler eller av knappenåler som har en lei tendens til å havne på gulvet. 

Da Fruen var rundt atten år hadde hun mye problem med et fot og trodde en stortå var brukket. Røntgen påviste intet brudd, men en fem cm lang synål som lå trygt plassert dypt innunder fotsålen. Selv om man vokste opp i et trygt og godt hjem visste ingen hvordan nåla hadde havnet langt inni en fot og mest sannsynlig hadde ligget der siden tidenes morgen. Fruen ser ikke bort fra at hun selv stakk den inn, sommeren hun fylte fem. Da tråkket nabojenta på en spiker og tilbrakte lange uker på sofaen, med fri tilgang på blader og oppvartning. Man ser heller ikke bort fra at bestyrtelsen over å ikke få ut nåla selv og vissheten om at den slags aktivitet var meget upopulær blant foreldre førte til at nåla forble unevnt og etter hvert glemt. Nåla ble operert ut, og ble i mange år oppbevart på glass i Barndommens dal. Dessverre forsvant den for noe tid tilbake, da en av de søte små undersøkte sin mors settekasse...

2 kommentarer:

  1. Hihi, eg vaks opp med ein bestefar som aldri i sitt liv eigde ein tannbørste. I ein såkalla enquet i ei lokalavis vart han spurt kva tannkrem han brukte. "Eg brukar ikkje tannkrem, eg brukar nål", var det myndige svaret.

    Desse nelene brukte han å sette ned i sofaryggen på den grøne treseteren i stova. Vår jobb som hans barnebarn var å leite rundt i det løkkete stoffet og dra opp att neler som hadde havna ned i stoffet. Så drog vi dei halvveis opp, og lot dei stå der til han følte trong til å rense tennene. Han døydde med sine eigne tenner i behald, ganske sjeldant på den tida då folk fekk gebiss i konfirmasjonsgåve.

    Mitt mest brutale møte med handarbeidsreiskapar var ein strikkepinne opp i låret ein gong eg sette meg i sofaen utan å sjå meg for. Den vart berre dregen ut, heldigvis traff den ingen blodårer. Litt flaks skal ein ha.

    SvarSlett
  2. Fantastisk! Det med bestefars nåler altså, strikkepinnne i låret er bare AU-AU:

    SvarSlett