fredag 12. mars 2010

Fra et vindu

På femtitallet bygde man tomannsboliger. Det var boligmangel. og å bygge eneboliger var kun for de utvalgte. Vi bor i en slik tomannsbolig, som nå er bygd om til enebolig. En av familiene som bodde her hadde små barn, og en vinterdag stod moren i denne familien og så etter sønnen som skulle på skidag på skolen. Han kom aldri til skolen, mens moren stod i stuevinduet som hjelpeløs tilskuer ble sønnen overkjørt og drept da han skulle krysse veien.
Dette visste ikke vi da vi flyttet hit, men en av naboene var så omtenksom å fortelle Fruen det etter et års tid. Hver morgen etter det har Fruen stått med hjertet i halsen og sett sine søte små traske av sted. De vet det ikke, det holder lenge at mamma vet...
Og hver morgen sier mor til seg selv, når de har pilt over veien at det går jo helst godt og det er jo tross alt femti år siden det sist skjedde en ulykke her. men samtidig, tenk om noe skjer.
Og den moren, kunne hun noen gang se ut av vinduet igjen uten å se det som skjedde den vinterdagen?

5 kommentarer:

  1. Det trenger ikke en gang være ens eget barn, da jeg gikk første året på ungdomskolen opplevde jeg å se at ei jente i paralell klassen ble kjørt ned i en uoveriktelig sving på vei hjem fra skolen.
    Det var i April og sola skinte, vi hadde akkurat funnet sykklene frem.
    Hun overlevde, men fikk brudd på hjerneskallen og et lengre sykehus opphold.
    Nå har vi gang og sykkelsti langs den veistrekningen.
    HVER gang jeg kjører forbi(og det er ofte) tenker jeg på henne og det jeg så..
    Så JA - jeg er ganske sikker på at en mor som har vært vitne til at banet hennes ble kjørt ned og drept, vil se det for seg hver gang hun kikker ut av det vinduet.

    SvarSlett
  2. Man kommer aldri over noe så skrekkelig. Et barn går glad ut av døra, for aldri mer å komme tilbake. Som å lese Stig Dagermanns "Att døda et barn":
    http://www.student.nada.kth.se/~niho/adeb/att_doda_ett_barn.pdf

    SvarSlett
  3. HKH: Fy søren, det må ha vært en forferdelig opplevelse.skjønner godt at den sitter på netthinnen.
    Anita: ja, helt riktig! fantastisk novelle som ble ødelagt at grim norsklærer forresten...

    SvarSlett
  4. Slike episoder som dette... er helt forferdelige... og man håper bare så inderlig at man kan slippe dette mest forferdelige av alle ting som kan hende oss som foreldre.

    " Att døda et barn" som Anita nevner her, er det sterkeste minnet fra norsundervisningen på videregående. Uutslettelig inntrykk. Jeg skal lese den igjen.

    SvarSlett
  5. Mykstart: Vi leste den på ungdomsskolen, med en lærer som simultanoversatte til nynorsk mens han leste. Når jeg har lest den senere ser jeg jo at dette er helt fantastisk, og helt fryktelig, på den helt rette måten. Familien flyttet herfra, de bygde hus litt lenger inn i gata. hvor de ikke kunne se veikrysset.
    Jeg regner jo med at hun ser det hver gang hun lukker øynene, men den tanken, maktesløsheten i å stå der og se, den er helt uutholdelig å tenke på.

    SvarSlett