lørdag 13. mars 2010

Sorg i fire farger

Sannelig, det sier jeg dere; det er mye morsommere å få noe på trykk enn å være på trykk...
I dag står intervjuet i lokalavisa, Fruen snakker og snakker om sorg og savn og om å glede seg til å treffe Storessøster igjen. Det har man nemlig vokst opp med, og valgt å holde fast ved. Det finnes et liv etter døden, og når Fruen står ved himmelens port skal st Peter si som så at nå har Storesøster ventet lenge på deg.
En ting er å si det her og å si det til gode venner. En annen og mer skremmende ting er å si dette i en avis, hvor mennesker man kjenner og ikke kjenner skal lese det og gjøre seg sine tanker og meninger. Dette gikk gjennom Fruen som en kniv i varmt smør i dag tidlig, da hun satt med avis og kaffe og leste om egen sorg.
Man lurer på om andre synes det er for mye, for sutrete, for selvsentrert og alle verst - dette er snart femten år siden, hvorfor komme drassende med dette nå?
Mens slike og lignende tanker som var mer eller mindre konstruktive romsterte rundt i hode kom det en tekstmelding. " Du får meg til å gråte. Fin og fornuftig artikkel". Og vips hadde en god venninne med morgenvåken unge og omtanke for andre vist at det går an, det er lov å snakke om sorg. Og ikke bare er det lov, det er viktig også.
Så, om noen av dere leser Budstikka i dag, jeg savner Storesøster hver dag, men jeg har et godt liv. Jeg har valgt å leve med sorgen som en del av livet, og å inkludere den og Storesøster i hverdagen. Sorg blir aldri helt borte, den skal ikke glemmes og det å sørge er ingenting å skamme seg over. Vi blir ikke svakere mennesker av å tillate oss å ha følelser, vi blir bedre og sterkere.
Fruen ønsker dere en god helg, her skal vi nyte fuglekvitter, snøsmelting og gleden ved å være sammen. Livet er slettes ikke verst!

11 kommentarer:

  1. Nei, livet er slettes ikke verst. Sorg og død er viktige ord å bruke. Bare det å skrive ordet DØD får det til å rykke litt ekstra i fingrene. Skal man skrive det på en annen måte, bruke andre ord?

    Takk for at du skriver, snakker og lar deg intervjue om dette temaet, og viser at sorgen alltid vil være der. Men at den kan gjøres levelig. At vi mennesker evner å ha både sorg og glede i oss på samme tid.

    SvarSlett
  2. Tusen takk for dagens sterke historie i Budstikka! Synes du er modig som tør å formidle tankene dine om dette. Her var det mange og viktige ord til ettertanke.
    nina

    SvarSlett
  3. Kjære fru Storlien
    Er så glad for de stundene vi har delt sorg og glede.Du er flink til å lytte og å sette ord på følelser.Veldig glad i deg.
    Klem fra fru Lille

    SvarSlett
  4. Fru Storlien: du uttrykker deg på en utmerket måte her i alle fall, og jeg er sikker på at intervjuet ble fint, tankevekkende og balansert om sorg, glede, lengsel og savn. Kort sagt det livet handler om!

    SvarSlett
  5. Jeg har vært hjemme i Asker en tur i helgen og da jeg satt og bladde igjennom Budstikka så jeg plutselig intervjuet med deg og ble både rørt, men også imponert over at du kan og vil dele historien din. Jeg tror det er veldig viktig at noen gjør det.

    SvarSlett
  6. Klokt reflektert. Det er modig å by på seg selv på i trykksverte. Viktig å tenke over når ting er sagt, skrevet og trykket - også for en som lever av å stå på den andre siden av kameraet med notisblokk.
    Ha en fin helg! KLEM :)

    SvarSlett
  7. Mykstart: Det er vanskelig å si og skrive DØD, men om vi gjør det en gang i blant blir det enklere. Død var en mer naturlig del av dagliglivet før, jeg håper det kan bli lettere å snakke om det etterhvert, og at vi ikke bruker andre ord/bortforklaringer.
    Nina: Takk! Jeg har grudd meg som en hund, men hittil har all respons vært positiv.
    Fru Lille: Du er av de som holdt ut, jeg er evig takknemlig!
    HH: Takk, det ser ut til at jeg ikke har skjemt meg helt ut:)
    Epicureatricen: Er du fra Asker? Jeg føler meg ikke modig i det hele tatt, mer som Kavring Løvehjerte som må utfordre sin egen frykt...
    Anita: Jeg har tenkt og tenkt på om jeg skulle stille opp, og om jeg burde formulert meg annerledes. Hittil føler jeg ikke det, men det kan jo hende jeg ombestememr meg når foreldrene mine har lest dette.

    SvarSlett
  8. Nå har jeg lest Budstikka, og kjenner at jeg har fått en del å tenke over ...
    Jeg har erfart å være både søsken og mor i sorg. Jeg har erfart å ta meg av, og organisere for egne foreldre, da min bror døde. Men jeg har også erfart å skulle ta meg av egne gjenlevende barn midt i min egen sorg, etter at vår yngste datter døde.
    Ingen av delene er enkle. Jeg er den første til å si at sorg ikke kan måles og sammenlignes. Jeg tror ikke en gang at jeg kan sammenligne mine egne forskjellige sorgprosesser.
    En ting er uansett sikkert: Død og sorg må kunne snakkes og skrives om. Takk for at du våger å vise oss din sorg.

    SvarSlett
  9. Gunnhild: Sorg og død er vanskelig å snakke om, i likhet med de erfaringer man får i en sorgsituasjon. Om jeg kan få flere til å reflektere over dette, og være åpne om egen sorg, da er jeg fornøyd. Å klassifisere sorg synes jeg er en uting, og heldigvis ser det ut til at flere enn oss er enige i dette.

    SvarSlett
  10. Vel talt og eg er så einig så einig, fru Storlien! Det er ikkje farleg å gje uttrykk for kjensler, det er viktig og bra! Når vi deler "sjølvsentreringa" vår med andre, kan fleire kjenne seg att og ha nytte eller kall det gjerne glede av det (difor hurra for Knausgård;). Har ikkje lese Budstikka, men det var heilt sikkert bra viss dei skreiv etterretteleg. Er også heilt einig i at sorg, glede og andre kjensler ikkje kan graderast og klassifiserast. Og så håpar vi på gjenforeining - mykje betre å leva i håpet enn i alternativet!
    R

    SvarSlett
  11. Fint innlegg om et viktig tema. Skulle gjerne lest det intervjuet, men er sikker på at det var flott.

    SvarSlett