fredag 5. juni 2009

Tilbakeblikk, dag 2

Atter en vakker dag i barndommens dal. Fruen og Høvdingen skal tilbake til Tigerstaden, og velger den lange veien hjem for å se flomstore elver og vann. Vi kjører forbi fjellstua der vi traff hverandre og der vi skal gifte oss om ti uker. Vi er lykkelige. Utpå ettermiddagen kommer vi til den varme lille vaktmesterleiligheten og Høvdingen begynner å rydde bakgård. Fruen drasser bagasje fire etasjer opp og ser en blinkende telefonsvarer. Det er mor som vil at fruen skal ringe hjem. Fruen setter seg på kanten av senga og ringer. Hun har på seg rød t-skjorte, svart kjole og svarte sko. Disse klærne skal hun aldri gå med igjen. Mor forteller at storesøster er død og at vi må komme hjem. Fruen åpner vinduet og prøver å rope på Høvdingen men oppdager at stemmen er helt borte. Hun går på do og kaster opp, og sitter i stua til Høvdingen kommer opp.
Vi kjører rett tilbake til barndommens dal, samme vei vi kjørte noen timer tidligere. Det eneste fruen klarer å tenke på er at hun snart skal sitte sammen med mammaen og pappaen sin og være et lite barn, og at de skal ordne opp i alt som skjer.
Når vi kommer til barndommens dal står presten ved porten. I stua sitter mammaen og pappaen og når fruen går inn til dem skjønner hun at nå er barndommen over. Det sitter to mennesker der og venter på trøst. Trøst hun skal gi dem.

Slik var det, for meg for fjorten år siden. Jeg kan fremdeles gjenfortelle nesten alle detaljer fra disse dagene. Det var vondt og trist og meningsløst. Det var også en veldig bratt overgang til voksenlivet. Og ja, jeg var 25 år, men direkte voksen og ansvarlig hadde jeg ikke blitt ennå.

6 kommentarer:

  1. Og jeg som nettopp har skrevet på bloggen min at i dag skal jeg smile masse, og så sitter jeg her med våt øyekrok..

    SvarSlett
  2. Tørker en tåre og sender deg en klem.

    SvarSlett
  3. Rart med det at livet blir helt annerledes av å ha vært gjennom sånne triste og dramatiske øyeblikk! Pappaen min døde brått i 2002, da var jeg 23. Jeg husker ikke så mange detaljer men jeg husker alle folkene og alt arbeidet med ting som skulle ordnes og ryddes og kastes, minnestund og gråtende kollegaer og venner og alle blomstene og liljene spesielt, de luktet så innmari sterkt, kan fortsatt huske den lukta i hele huset. Veldig bra beskrevet historie, du er flink å skrive du!

    SvarSlett
  4. Takk for gode tanker. Det verste for meg var nok at et skjedde så langt vekk, og at vi faktisk ikke visste hva som skjedde. I ettertid føltes det som et slags svik - man bør jo kjenne sånn på kroppen...

    SvarSlett
  5. :klem: Eg las ikkje dette før no, det må vere tunge dagar no midt i vakre juni. Meiningslaust er det.

    SvarSlett
  6. Stakkars fruen! Stakkars alle sammen. Det er så fælt og meningsløst når man mister noen.

    Du er veldig flink til å fortelle :-)

    Nå må jeg ikke lese mer, -jeg skal snakke med et menneske her på jobb om en liten time.

    SvarSlett