Være seg selv

Man vil så gjerne være en god mor og ha lykkelige harmoniske barn som svømmer i venner og kule aktiviteter. Man vil så gjerne ha barn som blir nedringt av klassekamerater og invitert med på alskens heftige saker. Man vil så gjerne ha barn som kommer styrtende hjem med tre-fire kompiser i helene, spiser to skiver og forsvinner med et "sees". Og så får man jo ikke det da...
Man får en rolig fyr som leser om amerikanske presidenter, bygger lego og tenker på fossil og geologi og som ikke synes det er stas å hoppe på sykkel eller å ligge bak en busk og kikke på solbadende jenter. Fruen har brukt masse tid og energi på å sosialisere Woody, få ham til å svinge seg litt rundt og ta av sted. Og så blir det litt heftige diskusjoner og man synes kanskje ikke at sønnen i huset tar all verdens initiativ på å vinne venner. Mor engster seg for sønnen og ser en ensom ulv søke mot fjellviddene, omtrent som Peer Gynt. Men så en dag, som lyn fra klar himmel innså fruen at dette er jo egentlig helt ok. Hvorfor i all verden skal vi bruke tid på å forandre en fullstendig oppegående gutt med egne interesser og presse ham inn i en form han ikke ønsker? Som den reneste Jesper Juul satte hun seg ned med sønnen og betrodde ham dette, og sa at hun nå vil slutte å presse ham til å omgås andre gutter bare fordi de går i samme klasse. Man kan trygt si at gutten lyste opp, og som han selv sa det: Det var jammen på tide. Du skjønner at det å gå på skolen er jo en jobb, bortsett fra at vi ikke får penger da, og det er jo ikke alltid man vil være sammen med de man jobber sammen med heller.
Hmmm, lurer på hvor mye han husker fra en viss sykemeldingsperiode noen år tilbake...