tirsdag 9. februar 2010

Snakke om sorg

Fruen har hatt besøk av journalist. Ikke for å snakke om fagopplæring eller om livet som bunadsyerske, men for å snakke om hvordan det er å være et etterlatt søsken. Denne siden av sorg kommer sjelden frem i media, og siden man ikke kan la være å engasjere seg har et par eposter til nærmeste avis ført til litt mer enn et hyggelig svar. Det innebærer at Fruen har brukt et par timer på å snakke om hvordan det var å miste Storesøster, hvordan omverdenen reagerte og hvordan det er å leve med savnet i hverdagen. Nå sitter man her og venter på korrektur, med litt vondt i magen. Og veldig vondt i hjertet. Det er enkelte opplevelser det alltid vil være vanskelig å snakke om og tenke på.

16 kommentarer:

  1. JA, det er det...
    STOR klem til deg, og takk for at du deler raust av din erfaring; Det er fler enn man aner - der ute et sted- som vil sitte med kaffe koppen i hånda og tårer i øyekroken å kjenne seg igjen, og syntes det er "godtevondt" og lese om det du sier. Det er så viktig, for sår må renses å luftes for å gro....
    Jeg er stadig innom deg, frue, jeg liker så godt at du skriver om så mye forskjellig!

    KLEM Torunn

    SvarSlett
  2. Men så bra!
    Ja ikke at du har vondt i magen, men at du deler med deg.
    Det er en del av det å minnes Storesøster det også...
    Samtidig kan du kanskje hjelpe andre i samme situasjon eller få de som ikke har den erfaringen til å forstå.

    SvarSlett
  3. Viktig tema, fru Storlien.
    Jeg tror du og jeg har hatt en relativt lik erfaring.
    Hvor og når kan vi lese intervjuet?
    Takk for at du står på, involverer deg, og skriver om både smått og stort.

    SvarSlett
  4. Hvorfor ikke: Takk for gode ord. Jeg er redd for å snakke om det, men synes det er viktig at noen gjør det. Og med fjorten års modning bør det gå sånn noenlunde bra.
    HKH: Jeg håper det, men er redd for å enten fremstå som en superegoist elelr enda verre - fremstille mine foreldre som superegoister.
    Gunnhild: Ja, det er nok mye likt. Jeg vet ikke når det kommer, men det er i en lokalavis jeg regner med at du leser - Budstikka.

    SvarSlett
  5. Sorg og død er ømfintlige tema. Har selv mistet min far, og det er alltid vondt og sårt å snakke om. Men også fordi jeg er redd for et ved å snakke om det, vil oppleves som en belastning,noe ubehagelig av andre som hører på/leser det, om du skjønner hva jeg mener. Men det er viktig å snakke om. Takk for at du deler. klem

    SvarSlett
  6. Kjempeflott! Veldig viktig at "noen" setter ord på sånne opplevelser, så andre kan se at de ikke er alene i hele verden om å føle slik. Jeg har tenkt mange ganger at jeg skulle begynne på en bok om tema, men det har blitt med tanken.. Kanskje en gang. Enn så lenge blogges det innimellom om tema.. Lurer på om jeg får kjøpt Budstikka på denne siden av byen :)
    God klem fra RagOrj

    SvarSlett
  7. Hei du
    jeg sier som "hvorfor ikke"-torunn her, - STOR klem til deg - for at du deler...
    Jeg har vært leder for sorggrupper i mange år - og mennesker som deg betyr så mye for andre.
    Sette ord på ting, - det er det ikke alle som klarer.
    Hos oss døde mine to onkler, brødre, med to års mellomrom, de ble knapt 50. Sorgen og sjokket i familien er konstant tilstede. Det skal bare ikke gå an.

    I de sorggruppene jeg har, har jeg ofte personer som mistet noen for mange mange år siden - og noen føler at de endelig kommer styrket ut av det de har hørt og fått dele. Endelig liksom.
    Hadde vært fint å lese innlegget du har vært en del av i dag...
    Nyt våren som kommer!
    tone

    SvarSlett
  8. RagOrj: Jeg synes også det, men det er den lille skrekken inni meg for å være hu derre me den døde søstera. Bok ja, det har jeg også tenkt på...
    Eirin: Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det er vanskelig å finne balansen mellom å snakke og snakke for mye.
    Tone: Jeg synes det er viktig å snakke om sorg, selvsagt ikke alltid, men når det passer. Da Storesøster døde fantes det ikke sorggrupper for søsken, ihvertfall ikke i Oslo. Det savnet jeg veldig.

    SvarSlett
  9. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg poster, men jeg ramlet tilfeldig over bloggen din i dag, og dette innlegget traff meg hardt. Min storesøster døde for snart to mnd siden og jeg sliter fremdeles med å forstå. Det skjedde 2 dager etter at vår bestemor plutselig ble syk og døde, og bare tre dager før jul. Det er en slags trøst å høre at det er flere der ute som har opplevd det samme, og jeg skulle gjerne lest intervjuet ditt....

    SvarSlett
  10. Der solen alltid skinner: Stakkars deg, det må ha vært helt forferdelig! Har du noen som tar vare på deg, slik at du får ro til å sørge? Det er så veldig lett å "skulle klare seg selv", men det er vanskelig.

    SvarSlett
  11. Vi hadde jula på oss til å sørge og få unna begge begravelsene, deretter jobbet jeg 50% i tre uker. Nå er jeg tilbake til normalen og stenger tankespinnet ute. Jeg orker ikke, og føler jeg ikke har overskudd eller tid til å takle det som lurer under overflaten. Fordelen er at familien min alltid har vært svært sterkt knyttet til hverandre. Dette tror jeg at jeg, mamma og pappa tjener mye på nå. Men å sørge gjør jeg veldig lite av disse dager selv om jeg helt sikkert burde prioritert det. Jeg stenger forståelsen ute.

    SvarSlett
  12. Du har så rett, Fru Storlien! Men hvordan snakke om sorgen din, når du mistet pappaen din da du var ett og et halvt år? Stor nok til å elske pappa og løpe ham i møte når han kom hjem, men for liten til å ha ord å bearbeide sorgen med?
    Mitt barn opplevde dette, og det ligger der fremdeles, etter mange år. Vi visste ikke mye om barn og sorg for 30 år siden!

    SvarSlett
  13. Der solen alltid skinner: jeg begynte også å jobbe ganske raskt etter at Storesøster døde. Det ble rett og slett for stile å være hjemme, men jeg hadde en periode hjemme omtrent et halvt år etter, da hadde jeg behov for stillhet.
    Anonym: Det er vanskelig! Vi er vel mer åpne om sorg nå enn før, og holdningen om at det e rbest å tie er vel også på vei bort. Men akkurat det med så små barn, det er vanskelig. veldig vanskelig.

    SvarSlett
  14. Jeg var heldig og kom raskt inn i "sorggruppesystemet" på Ahus, både jeg og jentene kom i flotte grupper tilpasset alder og "opplevelse". Dette tilbudet er ganske enestående i landet, det var i allefall. Jeg har ikke noe kontakt med damene i gruppen min nå, men en periode var de veldige viktige mennesker for meg. En flott "ventil" i hverdagen, hvor følelsen av å være helt alene i hele verden fikk en god pause.

    Sorg er en veldig individuell følelse, men med mange likhetstrekk.

    Selv om det er mer åpenhet om tema i dag enn før, så er det likevel vanskelig for mange å prate om. Viktig at noen tør. Jeg tror ikke at man vil bli forbundet med det særlig lenge, eller på en negativ måte :) For det er så mange av oss.

    SvarSlett
  15. Jeg må bare legge igjen en stor klem til deg, fru S! Jeg blir så rørt av det du skriver. Som alltid.

    SvarSlett
  16. RagOrj: Det høres som et veldig godt opplegg! Jeg tenker i perioder at nå, nå må jeg slutte å snakke om dette med sorg. men så dukker det opp igjen, og jammen er det mange som også trenger å snakke.
    Sulvis: Så bra! altså at jeg engasjerer altså...

    SvarSlett