Om å se ut som foreldre

Det å være vandrende turist i ukjent storby kan ha sin sjarm, samtidig som det kan ha sine ulemper. Å gå i stekende varme fra la Rambla til la Sagrada Familla i Barcelona kan for eksempel fortone seg som en lek på kartet, og man kan lett la seg forlede til å tro at syv kvartal i spansk storby tilsvarer syv kvartal i norsk storby. Videre kan man tro at fire voksne og tre barn ved å runde et gatehjørne vil finne en ytterst sjarmerende liten restaurant med mat vi liker, og ikke minst - at nevnte restaurant har åpent selv om klokkeslettet er mer tilpasset norske mager enn spanske ganer.

Når man da har vandret gatelangs en stund og ser tre unge spanjoler på en benk er det med dyp takknemlighet man ser en av følget ta kontakt med de lokale og be om tips til hyggelig sted å spise. De unge er velvilligheten selv, de peker og forklarer og avslutter med følgende sterke anbefaling - my parents love it.

Så melder spørsmålet seg; ser vi virkelig ut som foreldregenerasjonen til unge spanjoler? Mener de at stedet de anbefaler er i dyreste laget for deres egne lommebøker? Eller, hva mener de?

Svaret gir seg dessverre selv, ved bordene på utsiden sitter det vi også ville kalle foreldregenerasjonen...

Og stille enes man om at et og annet var morsommere før, da ville de unge spanjoler ha fulgt oss til et hyggelig sted uten fioletthårede damer, men med stor steming.