Svennebrev?

Det er ikke lett å få lærlingeplass i små fag. For så vidt er det vel ikke særlig lett i større fag heller, men siden begge svennebrevene på veggen er i det som defineres som små og verneverdige fag er det der kunnskap og engasjement ligger. Nå har Fruen blitt spurt om å ta inn en lærling og det er vanskelig å vite hva man skal svare. Hele hjernen skriker nei, nei og atter nei, mens hjertet hvisker ja, ja, ja.

Den første tvilen melder seg med den sedvanlige tvangstanken; er man god nok, kan man nok, hvordan skal man klare å lose en ungdom gjennom et to års løp mot svennprøve? Er man tålmodig nok, pedagogisk nok, er arbeidsmengden variert nok? Og så baller det på seg med tanker om frihet, mulighet til å ta en ukes høstferie, en langhelg når det passer. Hvordan skal man takle å få et fremmed menneske inn i huset hver morgen med en gang de søte små har forlatt området? 

Men så dukker idealisten opp i form av faglig samvittighet og hvisker i øret at man har et ansvar for å videreføre bunadkunnskap og yrkesstolthet. Og hva med alle dagene der man kjeder seg og savner noen å snakke med, hadde det ikke vært storveis å ha en lærling på enden av sybordet da? En lærling som kunne striperynket skjorteermer, lagt opp stakker og jevnt og trutt jobbet seg oppover kunnskapsstigen?

Og så koker det ned til den enkle kjensgjerning at det faktisk er lite attraktivt å ta inn en lærling rett fra to år på videregående skole, de kan rett og slett ikke nok. I gode gamle dager da Fruen var ung lærte vi faktisk en del grunnleggende håndverk på videregående. Vi gikk to år på en yrkesrettet linje før det var aktuelt å søke seg ut i bedrift. Noen gikk tre år, der vk 2 fantes. Klart kunnskapsnivået var høyere da. Nå er mengder av små fag klemt sammen i to skoleår hvor opplæringen avhenger av hvor flinke lærere er og hvilken fagkompetanse de har. Slik vil en mulig gullsmed, en bunadtilvirker og en frisør gå i samme klasse, noe som fører til en minimal spesialisering. Dette ansvaret overføres så til lærebedriften, som i løpet av to år skal lære en lærling en fagplan som ikke er, og forsåvidt ikke kan, revideres. Det sier seg selv at trykket på begge parter blir umenneskelig stort. 

Norge har blitt et land der retten til høyere utdannelse er høyt verdsatt, noe som går på bekostning av fagopplæring. Ikke alle ønsker å studere på høyskole eller universitet, og dette avhenger ikke av intelligens og karakterer, men av interesser og engasjement. Det finnes ungdom i dag som vil lære et fag, og det finnes fagfolk som gjerne vil lære bort faget sitt, men da må skolesystemet legges om slik at de som får en læreplass i bedrift stiller med nødvendig grunnleggende kunnskap første arbeidsdag. Hvis ikke det skjer vil flere og flere fag forsvinne. 

Her telles det på knappene, skal/skal ikke. Hadde man bare visst at det var mulig å få inn et arbeidsjern med grunnleggende kunnskap om buander hadde saken vært enklere. Men når muligheten er stor for at man må begynne opplæringen med tekstillære og vedlikehold av symaskin, da vet man ærlig talt ikke hvor mye tid det blir til fagets finesser og bunadhistorie.