fredag 27. august 2010

Svennebrev?

Det er ikke lett å få lærlingeplass i små fag. For så vidt er det vel ikke særlig lett i større fag heller, men siden begge svennebrevene på veggen er i det som defineres som små og verneverdige fag er det der kunnskap og engasjement ligger. Nå har Fruen blitt spurt om å ta inn en lærling og det er vanskelig å vite hva man skal svare. Hele hjernen skriker nei, nei og atter nei, mens hjertet hvisker ja, ja, ja.

Den første tvilen melder seg med den sedvanlige tvangstanken; er man god nok, kan man nok, hvordan skal man klare å lose en ungdom gjennom et to års løp mot svennprøve? Er man tålmodig nok, pedagogisk nok, er arbeidsmengden variert nok? Og så baller det på seg med tanker om frihet, mulighet til å ta en ukes høstferie, en langhelg når det passer. Hvordan skal man takle å få et fremmed menneske inn i huset hver morgen med en gang de søte små har forlatt området? 

Men så dukker idealisten opp i form av faglig samvittighet og hvisker i øret at man har et ansvar for å videreføre bunadkunnskap og yrkesstolthet. Og hva med alle dagene der man kjeder seg og savner noen å snakke med, hadde det ikke vært storveis å ha en lærling på enden av sybordet da? En lærling som kunne striperynket skjorteermer, lagt opp stakker og jevnt og trutt jobbet seg oppover kunnskapsstigen?

Og så koker det ned til den enkle kjensgjerning at det faktisk er lite attraktivt å ta inn en lærling rett fra to år på videregående skole, de kan rett og slett ikke nok. I gode gamle dager da Fruen var ung lærte vi faktisk en del grunnleggende håndverk på videregående. Vi gikk to år på en yrkesrettet linje før det var aktuelt å søke seg ut i bedrift. Noen gikk tre år, der vk 2 fantes. Klart kunnskapsnivået var høyere da. Nå er mengder av små fag klemt sammen i to skoleår hvor opplæringen avhenger av hvor flinke lærere er og hvilken fagkompetanse de har. Slik vil en mulig gullsmed, en bunadtilvirker og en frisør gå i samme klasse, noe som fører til en minimal spesialisering. Dette ansvaret overføres så til lærebedriften, som i løpet av to år skal lære en lærling en fagplan som ikke er, og forsåvidt ikke kan, revideres. Det sier seg selv at trykket på begge parter blir umenneskelig stort. 

Norge har blitt et land der retten til høyere utdannelse er høyt verdsatt, noe som går på bekostning av fagopplæring. Ikke alle ønsker å studere på høyskole eller universitet, og dette avhenger ikke av intelligens og karakterer, men av interesser og engasjement. Det finnes ungdom i dag som vil lære et fag, og det finnes fagfolk som gjerne vil lære bort faget sitt, men da må skolesystemet legges om slik at de som får en læreplass i bedrift stiller med nødvendig grunnleggende kunnskap første arbeidsdag. Hvis ikke det skjer vil flere og flere fag forsvinne. 

Her telles det på knappene, skal/skal ikke. Hadde man bare visst at det var mulig å få inn et arbeidsjern med grunnleggende kunnskap om buander hadde saken vært enklere. Men når muligheten er stor for at man må begynne opplæringen med tekstillære og vedlikehold av symaskin, da vet man ærlig talt ikke hvor mye tid det blir til fagets finesser og bunadhistorie. 

8 kommentarer:

  1. Jeg skjønner godt at du teller på knappen.
    Du vet jo ikke hva du får inn..
    Men er det ikke mulig som kommende lærested å få snakke litt med den aktuelle eleven da for å se om det kan funke FØR du bestemmer deg.
    Ellers sier jeg bare HØR HØR til resten av innlegget ditt, spesielt den delen om hvordan opplæringen foregår i dag vs. for en del år tilbake.
    Det er ikke alt som blir bedre med skoleverket desverre.

    SvarSlett
  2. Jeg er enig med over her, at du kan jo møte de som eventuelt er alternativer å ta inn?

    Hadde man sett på hele klassen da jeg gikk servitørfag så ville jeg som sjef snudd i døra, var et ekstremt lavt nivå, men JEG lå jo langt foran alle de andre fordi jeg faktisk fulgte med og heller tok for meg neste kapitell mens de gjennom gikk forrige for TREDJE gang.

    Så det er alltid et par stykker som VIL og som derfor KAN masse mer enn pensumet/framgangen i klassen ellers skulle tilsi.

    Vil du at faget skal leve videre så trenger man lærlinger. Du kan jo heller spørre om å ha en prøvetid på 1 til 2 måneder før du sier ja for to hele år?

    SvarSlett
  3. Prøv, prøv, prøv! Det kan jo hende det går strålende, og tenk på alt det gøye du kan lære bort til denne ungdommen da? Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for i alle fall =)

    SvarSlett
  4. ja her skjønner jeg at tankene er mange...
    Og har du bestillinger som må unna i full fart slik at du ikke har tid til at det må bli omsøm pga feil...?
    Men tenk om du får inn ei som VIRKELIG bobler over og ønsker det her av hele sitt hjerte!!
    Jeg fikk en dyr symaskin på konfirmasjonen da jeg var 14. Vennindene mine lo - og jeg var flau. De var så heldige - fikk stereoanlegg og nye sykler og perlekjeder...tenk det.
    Jeg har nå min 3.symaskin - jeg har sydd russedresser og brudekjoler, jeg har sydd julegaver, reparert og styra, barnebunader, vesker og kjoler. - og jeg ELSKER å sy. Møter fortsatt håndarbeidslæreren min som rister på hodet når jeg sier jeg ikke ble noen stor skredder noe sted... men HUN trodde på meg. vELDIG. Og hun gjør det enda :-)(og nå er jeg 43..hehe...)
    Lykke til med valget du skal ta - jeg mener som de andre her - be om å få ta reale intervjuer med de få du kan tenke deg.
    Tone

    SvarSlett
  5. Kan du ikke ha en prøvetid, da? Seks uker eller noe slikt, det som måtte passe - der gunnkunnskap og evne til å oppta praktisk læring skal testes? Så forlover du deg ikke, har mulighet for retrett - men avviser ikke mulighet for et givende samarbeid :) kan hende blir det inspirerende, og du har jo savnet selskap ... Lykke til med avgjørelsen! KLem!

    SvarSlett
  6. Støtter meg til alle foregående kommentarer. Kan hende det blir storveis! Jeg har hatt praktikanter i mange år, riktignok bare i 6-ukersperioder, så det kan jo ikke sammenlignes med to hele år. Men i alle fall har de "vokst" opp til å bli utmerkede fagpersoner, og jeg er stolt av alle sammen. Og liker å tro at jeg har litt av æren ;-) Bittelitt, altså! Lykke til!

    SvarSlett
  7. Til dere alle: jeg teller på knappene ennå. Det er mange hensyn å ta, og flere som skal involveres. Den aktuelle kandidaten akkurat nå er imidlertid videresendt til større systue med bedre tid til opplæring.

    SvarSlett
  8. Men kan du ikke selv velge hvilken lærlinger du tar i mot? Eller må du ta de som blir sendt?

    Ellers er jeg helt enig. Håndverkerfagene har blitt "ødelagt" av ønsket om at alle skal få studiekompetanse. Nei. La heller yrkesfag være yrkesfag, og sats på gode påbyggingskurs/skoler for de som "ombestemmer seg" og vil gå videre med studier etterpå. Jeg har sivilingenørvenner som var bilmekaniker eller lignende først, jobbet litt, og så tok "teknikeren" før de startet på NTNU, funket udmerket for de, og gav de en unik kompetanse.

    Ellers må jeg få si at dette med at folk trenger opplæring etter skole jo også gjelder i andre yrker. Når vi er ferdige arkitekter kan vi praktisk talt ikkeno av det praktiske hverdagskjøret. Rivningstegninger? Dørskjema? Elplan? hm? aldri hørt om....

    SvarSlett