Jaja, man er en naiv gjøk... Selvsagt burde man vært knallhard, holdt fast ved sin rett til å jobbe fulltid og ha de søte små i barnehage og på sfo så mye som mulig. Selvsagt burde man satse alt på å være økonomisk uavhengig ved en eventuell skilsmisse, ettersom rundt halvparten av norske ekteskap ender med skilsmisse.
Men, etter at vi begge hadde jobbet fulltid og vel så det i flere år, fant vi ut at det faktisk ikke fungerte så strålende som forskere synes det skal.
Nå er man jo så heldig å ha et yrke som kan bedrives hjemmefra, men det er ingen tvil om at inntjeningen hadde vært større om arbeidet ble utført i en bedrift samt at man da ville hatt et og annet sosialt gode som nå er sørgelig fraværende. Det er heller ingen tvil om at Høvdingen drar en noe større del av det økonomiske lasset, uten at man selv ligger på sofaen og spiser konfekt og lar seg forsørge.
Det er nemlig slik at selv om rundt halvparten av norske ekteskap går i oppløsning, så er det likevel rundt halvparten som består. Og selv uten kuriøse Anna Ankavinklinger er det liten tvil om at livet går noe mer på skinner når antall stresshentinger av barn reduseres til en gang pr. måned fremfor en gang i uka.
Vi har snart vært gift i femten år, og om vi den augustdagen for femten år siden hadde hatt i bakhodet at dette kanskje ikke ville holde, så hadde faktisk ikke det vært noen styrke for forholdet. Det å være gift og ha barn er en forpliktelse, og som voksne mennesker bør vi kunne foreta valg som passer i egen familie fremfor å la oss diktere av forskere som mener det er gammeldags og lite fremtidsrettet å velge tid med barn fremfor tid med kolleger. Og å henvise til diverse mrs fix-it i gode lederstillinger øker ikke Fruens motivasjon på å begynne i full jobb utomhus, vi er faktisk ikke der alle sammen...
Man blir nesten glad over å se at ektefolk har vært gift i 15 år! :) Vi har holdt ut et par år lenger.
SvarSlettÅ, du har så rett. Vi måtte også både flire og reagere med forundring på gårsdagens oppslag om at "kvinner vil bli forsørget". "FORSØRGET". Det var da et arkaisk uttrykk så det holder!
SvarSlettHva med å se på familielivet som et lagarbeid der en har en del ønsker og mål, og der ikke maks økonomisk inntjening per voksen er det eneste målet. At både mammaer og pappaer ser det som viktig å ha tid i familien og tid til at barna får være barn, sammen, i familien - og ikke bare "outsourcet" til barnehage/sfo. Og så deler vi på ting og tang og tjener litt penger og skjermer litt tid og får det til å gå rundt.
Og ellers er jeg også enig i at dersom en skal ha som grunnpremiss for et forhold (særlig når en går så langt som gifting og barn osv) at det "kanskje ikke går" - så er jo det et problem i seg selv.
Vi har en felles forpliktelse sammen om å få dette til. Ikke lett - men verdifullt.
hilsen meg med lite pensjonspoeng
Jeg skjønner heller ikke det med at så mange kvinner angivelig ønsker å bli forsørget. Jeg kjenner meg ikke igjen i det. Selvsagt kunne jeg ønske at man økonomisk kunne klart seg med en lavere stillingsprosent med mer tid til morsommere ting, men om jeg ikke skulle jobbet og hatt et såpass stort voksenkontaktnettverk (oj, langt selvkomponert ord), så tror jeg at jeg hadde blitt nokså snever i tankegang og virke.
SvarSlettAnita: Vi får klappe oss selv på skulderen!
SvarSlettUnderveis: Enig, enig! Ekteskap er lagarbeid. Og å være gift er som det sies "i gode og onde dager", så her fordeler vi ansvar nå og pensjonspoeng senere,
Elisabeth: jeg tror dette med å "ønske å bli forsørget" er en tabloid vinkling. Men om man velger å få barn bør man også kunne glede seg over å ha dem, ikke bare diskutere hvem som skal hente dem.