My upper ten

For skammelig lenge siden ble Fruen tagget av Husmorvikaren ( hvis dere ikke har vært der ennå bør dere raske dere dit - hun skriver bra!)
Utfordringen var å fortelle ti ting om seg selv, noe som i og for seg er enkelt nok, men så føler man jo at man må prestere litt da og komme opp med en fengende liste. Så, på tampen av en lang uke -tada her er lista:
1. Fruen er pinlig lettrørt, men dagens tårer skyldtes at hun kjørte seg vill i bilbyen på Ensjø, endte bortenfor Bryn og måtte ned i trafikkmaskinen og snu for å finne tilbake til den veistumpen hun feide forbi en time tidligere.
2. For tiden er man inne i en umotivert fase, og synes bunadsying er helt forkastelig. Alle andre jobber mottas med takk ( bortsett fra glidelås og gardiner).
3. Da storesøster lærte å lese og skrive gjorde lillessøster Storlien det samme, i en alder av 4 år. Det var relativt bratt å begynne på skolen og måtte gå over til nynorsk som skriftspråk.
4. På videregående skrev Fruen dagbok og vekslet mellom engelsk, tysk og fransk. En uke med hvert språk. Dessverre kan man ikke lenger nok fransk til å få med seg alle detaljer av russetiden.
5. Fruen var til godt opp i voksen alder pinlig sjenert, og vegret seg for å bruke telefon.Dette ble effektivt kurert med en sesong som abonnementselger for en større avis.
6.Fruen gikk til logoped i seks år. Det var såpass traumatisk at hun tok til tårene da Woody måtte til logoped i andre klasse (et halvt år var nok for ham).
7. Fruen hadde sitt første leserinnlegg i avis elleve år gammel. da hadde hun alt hatt flere dikt på trykk. Disse vil aldri komme i noen lyrikksamling.
8. De fleste av Fruens beste venner var hun skeptisk til i utgangspunktet. Dette ansees å være et utslag av dølablodet.
9. Da Fruen tok sertifikat i godt voksen alder fordelte man det som følger: Fruen fikk kjøretimer og kjørelærer fikk bunad. Vi liker enkle løsninger!
10. Radiatoren man omsider fikk hentet i Bilbyen på Ensjø var gal modell. Tydeligvis er ikke Peugeot 406og Peugeot 406 alltid det samme. Neste gang kan man imidlertid veien , eller nei det trengs ikke, ettersom Høvdingen ikke har mer tillit til sin frue som bildelskaffer.


Og så over til neste etappe! I dag har Fruen lyst til å utfordre Neglecta, Alt godt og Cristina. Og om noen av dere andre lesere ikke kjenner disse damen, stikk innom og hils på. De er hyggelige! Dere som ikke er utfordret men føler dere kallet, værsågod!
Og helt til slutt -til dere andre som også har barn man må ta hensyn til i hverdagen - ha en fortreffelig høstferie neste uke! Og til dere andre- ha en fortreffelig uke dere også! Barndommens dal - nå kjøm åss!

Lakris? Nei takk, ikke i dag

Det hender man må etterlate små hunder ubevoktet i tidsrom på opptil flere minutter. Da kan saker og ting skje og hunden kan få nattsvart samvittighet. Dette erfarte Fruen i kveld, igjen, men vi velger å se lyst på det og holder fokus på følgende innfallsvinkler:
- Lystige Laika klarte å invadere Fruens fine veske uten å sette varige spor. Der andre er netthendte er hun nettkjeftet.
- Lystige Laika liker ikke lakris. Det må dog nevnes at hun smakte på samtlige tolv biter, opptil flere ganger.
- Det er fremdeles effektivt å snakke som sterke Adolf når hun fortjener kjeft.
Do schtygga schtygga honden er forunderlig nok verre enn alt annet Fruen kan si til henne. Posthum takk til Astrid Lindgren overrekkes herved.

Hurra - koden er knekt!

Det hender Fruen er vikar på Design&Håndverk i den videregående skole. Når sant skal sies blir man sjelden imponert over kunnskapsnivået blant elevene. En annen sak er arbeidsgleden, eller mangelen på sådan. I dag klarte Fruen å knekke koden, og jentene var flittige som maur. Den latterlig enkle løsningen, som selvsagt fungerer best for vikarer med betydelig mindre ansvar enn en kontaktlærer, viste seg å være:
Når dere er ferdige med oppgaven kan dere gå hjem!

Sjokk og vantro!

Historisk bilde fra Fru Storlien i dag. For første, og siste gang ifølge Woody, har storebror hjulpet lillesøster med leksene. For å gjøre det enda mer sjokkerende kan det tilføyes at ingen moderlige bestikkelser lå bak!

Årsaken; vi har to fotballmål i hagen og en fotballspiller i eliteserien i nabohuset. Queenie er en fremmelig liten frøken som synes det er helt ok å ringe på og invitere han med på en liten treningskamp, mens Woody synes dette er litt flaut å gjøre selv. Derfor må lillesøster kostes gjennom lekser fort som svint. Og hvorfor det ikke skal skje igjen - frøkna mistet tråden midt i første omgang og ville heller rydde i dukkehuset.

Fotball-cup

Her forleden satt Fruen og Queenie som noen vrak foran fjernsynet da to australske badenymfer svevde over skjermen, toppløse og struttende på en lite troverdig måte. For å si det sånn - vi har sett mer bevegelige pupper...
Dette gjorde et visst inntrykk på frøkna som er svært fornøyd med å være flat som ei fele, og som har ambisjoner om å forbli flat som ei fele riktig så lenge. Etter litt harking og kremting lurte hun på følgende:
Hvorfor er det sånn at de som har sånne pupper som på en måte har en halv fotball på innsiden ikke bruker bh til bikinitrusene sine?
Ettersom Fruen ikke har noe pedagogisk eller vettugt svar på dette lar hun fotballen trille videre, og venter på mulige innspill i denne jakten på sannheten.
Kan det skyldes:
- Man har blåst alle pengene på silikon og har ikke råd til mer enn en halv bikini?
- Man synes dette er utrolig fint og lekkert og vil derfor dele dette med verden?
- man er litt i tvil om resultatet, og søker derfor bekreftelse fra verden på at dette er fint og lekkert?

Knapper og glansbilder

Undrenes tid er såvisst ikke over. Kunden med takseringsbehov ringte tilbake, med flere spørsmål og svar. Etter at Fruen hadde bekreftet enda en gang at dette sorterer under betalte jobber var det relativt klart at våre tjenester ikke var påkrevd. Dette tok det imidlertid en god stund å få fremført, da kunden tydeligvis trodde Fruen skulle bite på og ta jobben ulønnet. Til slutt ble Fruen lei ( og varm i øret) og brøt inn i talestrømmen med følgende opplysning;
Det er kanskje på sin plass å gjøre oppmerksom på at jeg også tar betalt for konsultasjoner pr. telefon?
Kunden la på så brått at man nesten ikke fikk skutt inn at dette var en spøk. Resten av kvelden skal brukes til å sortere knapper og telle glansbilder, ettersom det er det man for tiden er rikest på.

Tripp-trapp-tresko

Københavntanten har vært på besøk i helgen. Hun er mormors eldste søster og to år eldre. Hun ble født nokså nøyaktig ni måneder etter foreldrenes bryllup, og elleve måneder etter kom lillesøsteren. Dette var naturlig nok slitsomt for deres mor, det var krig, slektningene bodde langt unna og hennes mor igjen så det som sin plikt å ta svigersønnen til side og gi ham beskjed om at nå måtte han la Marit få hvile. Denne beskjeden syntes han nok ikke så mye om, ihvertfall våget han ikke si at de alt ventet en til. Så, da han tretten måneder senere ringte for å fortelle at minstejenta var født og at alt stod vel til ble det brått stille i den andre enden. Etter noe tid ble han oppringt fra sentralen i den lille sørlandsbyen. De lurte på hva eksakt han hadde sagt til Fru S. som lå besvimt på gulvet.
Mormor mener til denne dag at denne velkomsten har preget henne.

Fjern stresset!

Fruen er oppvokst i Barndommens dal og derfor kan regnes for å være en sindig døl. Likevel kan enkelte hendelser få det til å renne over. En stadig kilde til irritasjon er de søte små sin ekstreme motvilje mot å bruke skohyllene i gangen. Det aller enkleste er selvsagt å sette skoene fra seg midt på gulvet slik at de er lette å finne og ta på når man plutselig må ut. Forleden bestemte Fruen at nok er nok. Skohyllene ble pent plassert i kjelleren og alt familien eier og har av sko ble dandert i en dynge på gulvet - omtrent slik det ville blitt om ikke enkelte hadde ryddet og sortert og plassert minst en gang om dagen.

Skohaugen vakte voldsom bekymring hos den yngre generasjon, tanken på hva gjester ville si var ikke til å holde ut. Fruens argument om at det er bedre å fjerne stressfaktorer som gjør mor sur og bisk falt på steingrunn og etter hvert drasset de skohyllene på plass og sorterte sko til den store gullmedalje.

Saker og ting kan tyde på at det snart er på tide med en ny runde.

Bildet har tidligere blitt brukt for å vise hvorfor man aldri blir noen interiørblogger, det gjør også nytten som illustrasjon i en tekst om hvorfor man tidvis undrer på om ikke et lynkurs i pedagogikk kunne vært et sjakktrekk.

Den besnærende duften av - katt

Parfymepusher må være en lite attraktiv jobb. Å stå på stand og vifte duftstriper etter folk og spraye håndledd etter håndledd og lire av seg de samme frasene dag ut og dag inn mens man smiler friskt, det må være lite utfordrende. Fruen hadde planer om å anskaffe ny godlukt i London, men etter å ha trasket gjennom parfymeavdelingen på Selfridges var motivasjonen på et historisk lavmål. Lykke da å ankomme Liberty, hvor det bare var en dame blant flaskene. Fruen sniffet og snuste, og falt pladask for en godsak fra Miller Harris, L'ange de rien. Den var såååå god på papirstrimmel, og holdt seg like vanvittig fristende gjennom en afternoon tea. Innkjøpet var nesten i boks - det eneste som gjenstod var håndleddtesten. Og gjett om den var på sin plass! De første minuttene var alt bare velstand, man duftet friskt og engleaktig. men så skjedde det noe uforutsett. Fruen ble oppmerksom på en viss eim av katt som fulgte henne, og samme hvor mye man lette var ikke kilden å oppdrive. Før man altså kom på å teste venstre håndledd, og der satt jammen katta.
Ivrig vasking hjalp ikke det spor, og først etter en lang dusj var alle spor forduftet. Men verst av alt , på en venninne luktet den ikke det minste katt...
Neste gang holder man seg til de velkjente blomsterduftene. Kanskje Lola fra Marc Jacobs hadde vært noe? Den har de visst på Gardermoen også...

To år!

De søte små telte ivrig ned til Laikas ettårsdag i fjor. Det ble servert kjøttkake med et lys ( som ble fjernet før servering), gaver ble overrakt og hurtig demontert. Vi sang bursdagsang og alt var fryd og gammen. Om nyhetens interesse har bleknet eller hva som har skjedd vites ikke, men først utpå ettermiddagen i dag kom vi på at det lå en jubilant og sturte på sofaryggen.
Heldigvis tok Woody og Høvdingen ansvar og dagens toåring er nå entusiastisk opptatt av å fortære en grisehale. Det røde hjertet er det nye navneskiltet som hun forhåpentligvis ikke gnager av telefonnumrene på.
to år - ti igjen?

Lucky me

Takk for fine kommentarer på forrige innlegg! Fruen ble så inspirert at en oppfølgende epistel er på sin plass. Denne skal handle om noe så viktig som yrkesvalg, og hva som legges til grunn for å ta de valg man tar. Som dere vet, er Fruen sydame. Om det ikke direkte henger svennebrev på veggen så ligger de ihvertfall i skapet og venter på innramming og påfølgende opphenging. Hvor lang tid tar dette for andre mennesker? Er fjorten år mye?
Det hender man må presentere seg og fortelle hva man jobber med, og Fruen har to standard reaksjoner på opplysningen om at hun er sydame:
1. Rullegardinet går ned, og den høyt utdannede forsvinner fort som lynet over til mer interessante og intellektuelt utfordrende samtalepartnere. Dem om det, Fruen har sjelden lyst til å diskutere molekylær biologi og aerodynamikk.
2. Man blir møtt med en gapende munn, før det nye bekjentskapet jublende utbryter noe a la Å gud du er så heldig som jobber med hobbyen din! Det må være fantastisk å jobbe med noe du liker!

Det er her Fruen blir usikker på hvordan andre velger utdannelse? Det må tas høyde for at Fruen muligens ikke er den skarpeste kniven i skuffen ( som en bekjent mer enn antydet da Storesøster satte i gang med doktorgrad i matematikk mens Fruen sydde pels). Men de fleste jobber da vel med noe de liker? Selvsagt er det lurt å skjele litt på muligheter på arbeidsmarkedet, Norge har ikke behov for femhundre nye filigransarbeidere hvert år, og alle vet at helsevesenet er en trygg arbeidsplass. Men likevel, det er da vel vanlig å velge jobb basert på en kombinasjon av evner og interesser?

Hva, penger også?

Dagens interessante telefonsamtale satte i gang tankespinnet hos Fruen.
Kunde: Hei, jeg heter så og så, og jeg har en bunad jeg gjerne vil ha taksert. Jeg har bilder, dette er barnebarnets bunad og den er ikke her i landet.
Fruen: Det kan jeg hjelpe med, men egentlig er det enkleste å spare på kvitteringer fra innkjøp. Det er det forsikringsselskaper trenger ved en eventuell erstatningssak.
K: Ja, eh, det er jo gjort litt her og der dette da...
Dette betyr vanligvis at bunaden er,om ikke svart, så i det minste gråmelert...
F: Ok, men jeg må se den. Det holder ikke med bilde.
K: Da skal jeg se om den kan skaffes. Er dette noe du vil ha betalt for?
F: ja, det er det. Det er jo en jobb.
K: Åja, ja da skal du få det. Jeg tenkte kanskje at du ikke tok betalt for sånne småjobber, ellers hadde jeg jo ringt til Husfliden eller Heimen.
F: De takserer bare sine egne bunader. Og, de fleste håndverkere tar seg betalt for jobben de gjør.
K: Ja, hehehe, jeg vet jo det. Men dette er jo ikke akkurat en bil da.
Og så avsluttet vi samtalen pent og pyntelig.

Fruen tviler på at kunden ringer tilbake. Men man lurer, hvorfor er det slik at vi sydamer skal være så hobbyhyggelige at vi gjør ting av vårt hjertes godhet mens en bilmekaniker raker inn penger bare for å åpne et panser? Jada, jada, det blir litt kaffe og beina i sofaen mens det begås håndsøm, men det jobbes likevel.