Om behovet for en makuleringsmaskin

Man var kanskje ikke av de mest iherdige selv hva skolearbeid angår. Mangt og meget kan oppnås ved hjelp av skippertak, og stiler skrevet om morgenen kan bli like god som stiler skrevet om kvelden.
Dette er selvsagt ikke erfaringer en god mor deler med sine barn, og siden Fruen har fryktelig lyst til å være en god mor, nevner hun ikke denne delen av sin fortid for de søte små.
Heldigvis har man vært forutseende nok til å be egne foreldre også holde tett om dette, ettersom både Woody og Queenie har lagt seg til en lei uvane med å konferere med besteforeldre om Fruens oppvekst.

Woody har vist visse tendenser til å ta etter sin mor, og har til tider prestert noe dårligere enn hva vi synes han skal. Det er derfor innført streng overvåking av hjemmearbeid, og velfortjent skamros når gode prøver medbringes. Fruen var derfor mindre fornøyd da han i helgen brukte tyve kroner på å anskaffe seg sin helt private makuleringsmaskin. For hva i all verdens land og rike skal egentlig en gutt på elleve år med noe slikt?
Svaret var på ingen måte egnet til å berolige mor;
den skulle han ha til å makulere prøver med før vi så dem.
Fruen kjente at hun nærmet seg kokepunktet, her har vi snakket oss blå om ansvar for egen læring, fremtidsplaner og valgmuligheter som faller bort når man ikke yter maksimalt. Og så kommer gutten med en makuleringsmaskin!
Heldigvis fortsatte han, mens Fruen fremdeles snappet etter pusten og forberedte en tordentale;
slapp av mamma. Jeg er ferdig med den fasen. Vi kan bruke den når vi skal fyre i peisen, vi kan strimle papir med den.
Som sagt så gjort. Vi strimlet straks et helt ukeblad, og fyrte opp. Det brant ikke bedre enn når vi bruker vanlig papir, men det brant ikke dårligere heller. Og for å være helt ærlig, det hendte nok Fruen tenkte i de baner hun også, det var ikke alle prøver det var like stas å få signert.

Pssst:
På bildet beskuer Woody statuen av en av Barndommens dals store sønner, mens han grunner på hvorfor fyren er plassert med ryggen mot det meste av verden.

Blank pels, blanke øyne

Vi leser aviser, papirutgaver og på nett, og vi følger med i nyhetssendinger i radio og fjernsyn. Og atter en gang preger pelsbransjen forsidene og skaper store overskrifter. For det er trist og vondt å se dyr lide, det er det ingen tvil om. Heller ikke en buntmaker synes det er stas å se rever som mangler et bein, eller mink med bittsår over de store blanke øynene.
I samtaler med pelsmotstandere hjelper det lite å appellere til sunn fornuft og vise til at dette dreier seg om ferske sår hos dyr som venter på behandling, at de fleste dyr trekker seg unna ukjente og at et flertall av farmerne behandler dyrene sine pent.

Faktum er at de fleste pelsfarmere har valgt dette yrket for å ha en inntekt, enten som hoved- eller biinntekt. Denne inntekten avhenger av hvor salgbare skinnene er, og dyr som behandles dårlig får dårligere pels. Ergo; dårlig stell, lite lønn. Da sier det seg selv at de fleste gjør jobben sin ordentlig.
Dessverre er ingen regel uten unntak, som i resten av det norske landbruket. Det som derimot er forskjellig, er at når det avdekkes kritikkverdige forhold innen pelsbransjen skrikes det opp og hele bransjen forlanges lagt ned. Men når det samme skjer hos f.eks. en sauebonde kalles det en personlig tragedie og ingen ville finne på å forlange all norsk sauedrift fjernet fra dagens samfunn.
Nå kan man selvsagt komme med argumentet om at pels er unødig luksus, mens sauedrift er fornuftig forvaltning av naturens goder. Og det er sant, det er ingen ting i vårt samfunn som tvinger oss til å bruke pels. Men pels vil alltid eksistere, mennesker har kledd seg i pels siden tidenes morgen, og pelsbruk forsvinner ikke. Samme hvor mange kjendiser som skriver seg på diverse anti-lister vil det alltid omsettes pels.
Det som kan skje, er at den norske bransjen legges ned og at all produksjon av pelsplagg baseres på importerte skinn. Det er lite trolig at de andre landene som fremdeles tillater burdyr behandler sine dyr bedre, eller at de har bedre tilsyn med sine farmere.

Det er viktig å kontrollere tilstandene på norske pelsfarmer, men like viktig er det med jevnlige kontroller i resten av det norske landbruket. Tragedier finnes overalt, men skal man la enkelttilfeller ødelegge for seriøse aktører i samme bransje? På den andre siden, det er kanskje på tide med flere uanmeldte visitter fra Mattilsynet? De fleste som har jobbet i butikk eller i restaurant har vel opplevd å plutselig ha en kontrollør stående i døra, og som oftest går det bra. Slik er det vel for landbruket også, men en ting  er sikkert; overraskende besøk avdekker kjapt feil og mangler.

øvelser i takknemlighet

Fruen har gått rundt og vært lettere gretten en periode. Kanskje er man ikke født med et evig strålende humør, og trenger noen slike stunder hvor alt er gråere enn grått og livet føles trått. Spennende prosjekt tar lenger tid enn hva man selv ønsker, og dølen i Fruen hjelper godt til med å hviske i øret at dette skjer fordi du ikke er god nok. Ikke god nok, ikke god nok kverner i hodet.
Men, nå er Fruen lei av å være gammel og ful, nå er det på tide å ta tilbake makten over egen hjerne og tenke positivt selv om man aldri mer blir ung og kul...
Derfor har formiddagen blitt brukt til fornuftige aktiviteter, tur med lystige Laika og gjennomgang av hva man kan glede seg over:

1. Når de søte små opponerer kan man alltids glede seg over at det finnes hele fire tenkende vesener her i huset, ikke bare to. Det at de vokser til og formulerer egne meninger betyr at de, for det første er friske og fine, men også at de har sitt eget liv og er i stadig utvikling.
2. Når mor i Barndommens dal ringer for å stresse Fruen med tidsfrister, papir som skal sendes og saker som må ordnes, er det ikke for å plage og overstyre. Det er fordi det finnes et foreldresett der oppe som bryr seg, og tenker på hva minstejenta holder på med. For selv om man endte opp som et alenebarn er man til evig tid minstejenta.
3. Når Høvdingen ikke svarer på telefoner og eposter med hva Fruen definerer som viktig og spennende informasjon trenger det ikke være fordi han oppfatter sin kone som en skvaldrende høne, men fordi han har en jobb som også krever tid og engasjement.
4. Når Laika ruller seg rundt i Fruens nyvaskede sengetøy så fjærene fyker kan man, etter å ha jaget krapylet vekk, glede seg over ferdig oppvarmet seng og ta fem minutter der istedenfor i sofaen.
5. Når man er lei av å holde kurs og reke rundt på kveldstid og i helger, kan man la være å tenke på nøyaktig hvor mange timer det gjenstår, og heller glede seg over de hyggelige menneskene man blir kjent med. Og akkurat nå kan Fruen glede seg litt ekstra fordi hun skal møte et av disse hyggelige mennesker på torsdag, for kaffe og butikkåpning.

Og så kan man putte dølen i seg i en mørk sekk, ta frem den biske trønderen og ringe litt hit og dit, eller sende en epost hvis det å ringe er for kvialt, trakte kaffe og fyre i ovnen. Og sist men ikke minst, man kan bare sitte helt stille og unne seg å nyte stillheten de siste timene før de søte små kommer styrtende hjem fra skolen, fulle av meningers mot og med en usvikelig tro på at mor ordner opp.

om lopper

Etter lange dager på korpsets loppemarked er den beste avslutningen på helgen å drømme seg bort med fine minner fra varme dager i Spania. Fruen drømmer om vin, tapas og den uimotståelige miksen av sandkorn og sololje i hårfestet.
Men likevel, det er fint å ha barn i korps, for det å bruke en helg på et loppemarked en gang hvert halvår er faktisk ganske hyggelig. Vi blir bedre kjent med de andre foreldrene, de andre musikantene får ansikt til navnene vi har hørt i høst, og selvsagt - det er absolutt mulig å gjøre kupp.
Fruen har kjøpt noen bøker, en barnevev og litt annet småplukk. De søte små har kjøpt litt av hvert, blant annet en tv (som slettes ikke var så liten som enkelte mente, og derfor ikke fikk bli med hjem). Høvdingen har, som vanlig, ikke kjøpt så mye som en asjett, ettersom han mener at visse andre lopper ned hjemmet...
Men, for å oppsummere helgen fra innsiden av et loppebord, her er følgende små tips til dere som går på loppis, eller leverer til et loppis:
1. Vi står der for å selge. Pengene går til korpset, og medvirker til videre drift. Derfor får du musikk på 17. mai og vi foreldre slipper å betale en arm og en fot for å ha barn i korps. Men dette fører til at vi gjerne vil ha inn litt penger, og da foreslår vi noen ganger mer enn du på utsiden av bordet er villig til å gi. Da er det unødvendig å bare gå, loppis er moro og pruting er en del av moroa. Kom med et motbud og så møtes man midtveis.
2. Hvis du synes loppis lukter stygt og består av ubrukelige klær, skitne skåler og annen elendighet, vis heller din støtte ved å holde deg unna salgsbordene og bruk heller tid og penger i kafeen. Der er alt ferskt, og det lukter vafler.
3. Hvis du synes det er greit å sende med loppehenterne en eske bestående av ødelagte leker, halvspiste sjokolader og noe brukbart innimellom, så bør du for din egen del plukke ut de adresserte bursdagskortene. På mindre steder vet de fleste hvem alle er...
4. Der det er vilje er det vei. Selv i bunker med duker, stabler med asjetter og kasser med bøker kan skatter befinne seg. Ta deg tid, let gjennom og vær hyggelig mot de andre rundt deg.

perler og stas

For noen uker siden bestilte Mor i Barndommens dal et par  pulsvarmere som skal være julegave til vevtanten. Fruen øynet håp om å bli kvitt dette paret, som har ligger usolgt på systua aldri så lenge. Dessverre ringte Mor her forleden, for å minne Fruen på bestillingen og samtidig minne om at nevnte tante har sluttet med bruk av alle fiolettnyanser. Derfor er det bare å tre perler, legge opp og strikke i vei, og ønske at man hadde fulgt litt mer med når det er snakk om farger...

Det går i underkant av et nøste garn til et par pulsvarmere, antall perler bestemmes av mønsteret man velger, altså er dette et prosjekt velgenet for slanking av garnlager. Dessverre er det ikke velegnet foran tv-en, ihvertfall ikke hvis man har det minste ønske om å følge med på skjermen. 

Om utdannelse og intelligens

Yrkesveiledningen siste halvår på ungdomsskolen bestod i fem minutter med skolens rådgiver. Han bladde raskt gjennom karakterboka og avsa dommen. I Fruens tilfelle var veien klar - her skulle man rett inn på allmennfag og så ville en strålende fremtid åpenbare seg.
Det svake argumentet om at man egentlig hadde lyst til å lære å sy ble avfeid med et vift mot den åpne boka som inneholdt gode karakterer. For rådgiveren var det innlysende at slike bokstaver førte mot universitet og høyskole, ikke håndverksutdannelse.
Så ble det allmennfag, og karakterene ble slett ikke verst der heller. Søknader ble sendt til høyskoler av ymse slag. Og Fruen kom inn på det hun søkte på. Men i tillegg hadde man sendt en søknad til sømlinja i nærmeste småby. Og sømlinje ble det, etterfulgt av to svennebrev.
For mange er ikke dette all verdens utdannelse, svennebrev gir hverken vekttall eller akademisk kompetanse. Årene på sømlinje, og årene som lærling gav mange forstemmende møter med mennesker som mente gode evner og strålende muligheter ble skuslet bort. Det ble mer enn antydet at hodet kanskje ikke var helt med, og at de boklige evner i familien måtte ha dalt ned over Storesøsters hode ( matematikkstudier tyder åpenbart på høyere intelligens).
Likevel føler man seg absolutt ikke som noen idiot. Det å være håndverker krever mer enn evnen til å drikke kaffe og lese tabloide nyheter i arbeidstiden. Som selvstendig næringsdrivende innen tradisjonshåndverk må man ha håndverket inne, man må ha et visst kjennskap til historie, mote, økonomi og offentlige regelverk. I tillegg skader det ikke å ha en passe god muntlig fremstillingevne, pågangsmot, menneskekunnskap og selvdisiplin.

Kanskje hadde livet på mange måte vært enklere om man hadde valgt en høyskoleutdannelse, men Fruen er slettes ikke sikker på at hun hadde vært noe bedre eller lykkeligere menneske. Og når de søte små etter hvert skal loses inn mot yrkesvalg vil vi fremheve viktigheten av å velge med hjertet. For om viljen og evnene er til stede vil de lykkes samme hvilken vei de velger.
Intelligens kan og bør ikke likestilles med en universitetsgrad eller en høyskoleutdannelse, for utdannelse forteller om valg man tar og hva man er interessert. En dyrlege er ikke nødvendigvis mange hakk hvassere enn en snekker, en sosionom er ikke automatisk raskere i tankegangen enn en skomaker. Likevel antas dette, igjen og igjen.
Men ærlig talt,  et hvert samfunn trenger håndverkere, og vaskedamer, og leger. Vi fungerer ikke optimalt om alle har nøyaktig samme kompetanse. Og hvem er det lettest å erstatte, eller unnvære for den saks skyld? Kanskje ingen? Et samfunn består av en mengde mennesker som hver innehar en viss kunnskap. Kan det ikke heller fokuseres på at man trenger et visst mangfold for å fungere, enn på hva som er god og dårlig utdannelse? For det finnes ikke. God og dårlig dannelse derimot, det finnes.

Pent på innsiden

En av mors mest effektive metoder for å minske Fruens spirende syglede var ved å straks gripe det nysydde prosjekt, snu det og inspisere baksiden. Dessverre viste det seg jevnlig at rette sømmer og dertil passende sømmonn sjelden var til stede.
Dette ble begrunnet med at alt håndarbeid skal være like pent på vrangen som på retten. Fruen skjønner fremdeles ikke vitsen...Ingen har noe å gjøre på innsiden av andres klær, duker ligger med rettsiden opp og den som løfter på et skjørt for å inspisere opplegget fortjener en smekk over fingrene.
Men, om man vinkler det på en annen måte, da er Fruen enig!
For om du syr en ujevn søm hvor sømmonnet varierer fra 3 millimeter til to centimeter, da vil du for det første slite med å stryke denne sømmen pen etterpå. Mest sannsynlig vil den også rakne etter vask, og stoffet vil tjafse seg.
Det er heller ikke utenkelig at hele plagget vil se skjevt og skakt ut, og at et eventuelt for blir for stort eller for lite, for tro meg - det er vanskelig å sy to sømmer som i sin unøyaktighet er prikk like!
Det samme kan man tenke ved et broderi; knuter til å feste med, lange trådsprang for å slippe å feste eller    tråder man ikke har klippet av gjør vedlikeholdet vanskelig.
Derfor prøver Fruen å holde seg i skinnet når de søte små slipper til med nål og tråd og symaskin, det er viktig at det blir pent. Men det er også viktig at de skjønner hvorfor det skal være pent, og det er faktisk ikke fordi "det skal være slik".
 Pene baksider har nemlig en viktig misjon; de gir pene forsider også!

Liberty

Det strikkes for harde livet  ettersom garnlageret fremdeles har en altfor høy BMI. Eller YMI ( yarn mass index). Om ikke så altfor lenge skal nemlig Fruen styre sine grønne støvletter inn denne døren, mens Høvdingen er pent plassert på en eller annen pub ( ikke iført pub-til-pub-sko).
Det ryktes at Liberty har utvidet sin avdeling for Haberdashery, og man ser derfor lyst på livet, drømmer om henrivende julestoff og veldig, veldig lette garnnøster.
Det må tilføyes at Høvdingen var snartenkt da turen ble bestilt, han drar hjem en dag før sin kone som  får en hel dag på egenhånd i London, med kart, kort og kontanter. Vi er begge strålende fornøyde med ordningen...Det er også de søte små, de tror de får gave to ganger...

Hvem vet...

Noen ganger lurer man rett og slett på dette:

1. Hvor mange ganger bør en gjenstand forstørres før den antar kunstneriske dimensjoner.
2. Innenfor samme sjanger lurer vi bittelitt på hvorfor tradisjonshåndverk ikke aksepteres som kunstnerisk virksomhet på lik linje med diverse installasjoner man har sett rundt omkring...
3. Og til slutt, hvorfor sitter Fruen her akkurat nå og er fullstendig ute av stand til å få tankene vekk fra supersyntetisk gummigodt?

Og vinneren er...

Julia som nå har et rosa skjerf liggende med navnet sitt på. Eller altså, skjerfet er ikke navnet, lappen er festet med knappenål...Så Julia, Fru Storlien trenger en adresse slik at pakke kan gå i posten i løpet av kun kort tid!
Og dette var da egentlig ganske hyggelig. Kanskje man skulle ha en give-away en annen gang også?

Om forventning

Samtale ved frokostbordet:
Fruen: Tenk nå er det alt 1. november
Queenie: Ja, jeg håper du har begynt å tenke på kalender. Jeg tenker mye på kalender.
F: Men vennen, det er jo lenge til? Vi bruker vel den fra mormor i år også?
Q: Bare den? Alle jeg kjenner har minst to.
F: Jaha. Da tror jeg at jeg spør de andre mammaene om det stemmer
Q: Du trenger jo ikke bruke tid på det da. Du kan bruke tid på å lage en ordentlig kalender. Ikke en sånn som den med de derre papirbildene inni. Den du trodde jeg skulle bli så glad for, vet du.
F: Den ja. Nei, jeg skal aldri mer kjøpe kalender til deg i Firenze og tro det er stas.
Q: Du kan heller kjøpe en skikkelig en, en med leker i. Eller sjokolade. Bare ikke en sånn med papirbilder.

Sannelig, det sier vi dere - den ungen kan bli en ram politiker en vakker dag. Heldigvis har man et barn til, som stille og rolig leser nyhetene i Aftenposten og regner med at mor tar ansvar til alles tilfredshet...

Og bildet er fra i fjor, da var kalenderen klar flere timer før deadline. Vi satser på at det samme skjer i år.

November

Det er utvilsomt november.

Hva annet kan man gjøre enn å ligge på sofaen og late som varmen fra vedovnen er sol fra skyfri himmel?

Bildet er ikke helt nytt, men innstillingen til livet er den samme;  Laika ligger stille og skuler etter den tobente som har fri tilgang på matskap og fjernkontroll. På sofabordet ligger en bok om strikkeplagg til kjæledyr, kanskje drømmer hun om myke pakker til jul?