mandag 12. mars 2012

hjemmebakst


Et tilbakevendende tema innen husets fire vegger er følgende:
hvor vanlig er det at kontaktlæreren til de søte små går med mobil i lomma og svarer hvis den ringer i timen?
Og siden svaret her omtrent uten unntak er aldri, fyrer frustert Frue av neste spørsmål på autopilot;
hvorfor tror du da det er fullstendig ok å ringe meg når jeg har undervisning?


Senest i dag. Glad og fornøyd holder man kurs, klipper opp lommer i en nesten-ferdig-jakke, veileder litt på broderi av stilker og sting og nyter vårsol på andres upussede vinduer. Og så ringer det fra Hjem, kjære hjem hvor husets yngste vil bake muffins. Det er for så vidt greit, hun og venninne kan omtrent akkurat nok til å sette i gang. Men så ringer hun igjen, og igjen; har vi det, har vi det, kan du kjøpe det, kan vi se på film, kan vi ditt, kan vi datt, hvorfor får du fnatt?
Og når slutter man å ta telefonen, og hvilken gang ringer de for å fortelle at huset står i full fyr eller at den ene sitter fast i en kjøkkenmaskin?
Og vips tipper man over fra tålmodig kurslærer til mye mindre tålmodig mamma. Men likevel, innen man får svsluttet oppdager man at man har lovet å ikke bare handle, men også bake med to frøkner, mellom kurs og middag. Og hjemover følger man alle fartsgrenser med enorm respekt og all verdens tid til meditasjon og gjennomstrømming av gode tanker.
Men hjelper det? Eh, nei. Det som derimot hjalp, var å prøvesmake glasuren...Ikke bare en, eller to, men tre ganger. Det hjelper hver gang.

Så kanskje er det det som er vitsen med disse cupcakene - glasuren? De som bakte her i dag brukte imidlertid ikke glasur som lokkemiddel, de brukte det uslåelige argumentet vi som er fotballjenter må øve oss til neste cup. Derfor baker vi cupcakes.

3 kommentarer:

  1. Akk, ja den telefonen... Vår tids utfordring...

    SvarSlett
  2. Ha ha, likte assosiasjonen mellom fotballcup og cupcakes;)

    SvarSlett