en gledens dag

Vi har ventet og lengtet i mange år, men endelig er ventetiden over og om seks uker kommer det en storsjarmør fra Kina. Ikke for å bo hos oss, men for å få et godt hjem hos foreldre og storesøster som har ventet tålmodig i altfor mange år.

Vi har spurt, oss selv og de, om hvorfor det trenger ta så umenneskelig lang tid?
Men når man sitter der med et bilde av, ikke et barn, men selve Barnet, da skjønner man jo at dette er det vi alle har ventet på - akkurat denne gutten.

Det er en glede og ikke minst, en ære, å få lov å være gudmor for et slikt mirakel. Fruen er klar, og planlegger strikking i stor skala ettersom det ikke blir behov for brodert bunad til dette barnet...

vis dem ryggen

Det var første arbeidsdag som lærling i bunadtilvirkerfaget, og Fruen ble presentert for en materialpakke som skulle ende opp som en bunad fra Øst-Telemark, modell Prinsesse.
Den faglig ansvarlige holdt opp de ulike delene, fortalte hva vi skulle pakke vekk inntil videre ( altså det som ikke skulle broderes, men bare benyttes under monteringen). Og så satt man der da, ved et bord som svømte over av stoffbiter av ulik størrelse, plansjer og broderigarn og lurte på hva man egentlig hadde begitt seg ut på. For en ting er å sy litt i ny og ne, brodere litt på eget initiativ og fuske litt på barnebunader. Noe helt annet er det å faktisk skulle tilegne seg nok kunnskap i løpet av en to års periode til å skulle ende opp med et svennebrev i skapet.
Samtalen forløp som følger:
Faglig ansvarlig: Her har vi alle delene. Hvilken vil du begynne med?
Fruen kikker utover bordet,velger en bit som fremstår som passe liten og overkommelig og holder den spørrende opp
F.A.: Nei, nei. Det er ryggen. Den tar vi til slutt. Vi begynner nede på stakken. Da kan vi montere slik at det første broderiet er i en fold midt bak. Husk på pølsekøa!
F: Pølsekø?
F.A.: Ja, du vet på 17.mai. Da står man alltid i pølsekø og stirrer inn i ryggen på bunaden foran. Ryggen må være aller aller finest. Alle og enhver kan skille et stygt broderi fra et fint.

Og slik ble det. Stakken ble påbegynt og i løpet av læretiden ble alle deler brodert, bunaden montert og levert og siden har man ikke sett den...
Men lærdommen sitter i, og når man har nye kursdeltakere eller konsulenttimer får alle streng beskjed om å  begynne nederst, bakerst på stakken. For hvem av oss vil vel utsettes for den vanskjebne å kjenne et stivt blikk i nakken, mens man står der svett og utkjaset og knuger på småpengene som skal omsettes i pølser, is og lunken kaffe, og tenke at de franske knutene kunne visst vært litt jevnere...
Og så lærte man noe annet også den dagen, nemlig det å forklare slik at folk forstår. For det å gi et klart og tydelig bilde på hvorfor noe gjøres slik eller slik, det er viktig. Hun kunne sikkert snakket i timevis om hvorfor stakken er det beste sted å begynne, men det var ikke nødvendig. For om ikke bunadkunnskapene var helt på topp så hadde man i det minste tilbrakt en del tid i diverse matkøer og visste utmerket godt hvor man fester blikket.

God helg!

Min helg ser ut til å bli aldeles strålende.
Jeg håper dere også har det bra!

lørdag

I dag burde man rydde i hagen, rydde i kjelleren, finne frem vintertøy og varme sko. Man burde jobbe litt, sette opp en plan for de nærmeste ukene, lufte den lystige og gå lang skogstur med hjemmebakte rundstykker og kakao i sekken.
Ja, det er mye man burde gjort på en soldag som denne.
Bare så dumt da, at det man egentlig har lyst til er å sminke seg, lakke negler, ta på pene klær og sko med høye hæler og gå på kafe.

Hvorfor?

Om man deler summen man får på antall timer det tar å brodere en bunad viser det seg fort at dette ikke er spesielt lønnsomt. Spesielt spennende er det ikke heller, ihvertfall ikke når alle farger har sin faste plass og hvert sting sin posisjon. 

Likevel sitter jeg her, time  etter time, sting etter sting - og broderer lysegrønne stilker og blader mens jeg venter på å begynne på neste grønnfarge, og så den tredje grønnfargen. Og når blader og stilker er på plass kan jeg begynne på blomstene, de gule, de blå og til slutt de røde. 

Men jeg undres innimellom hvorfor jeg gidder.

Jeg kunne gjort andre jobber, tatt andre oppdrag der jeg ville sittet igjen med noe høyere timelønn. 

En av årsakene er selvsagt ren og skjær egoisme, jeg liker å brodere. Jeg liker å se stingene føye seg sammen i en helhet, la fargene gli over i hverandre tilsynelatende uanstrengt og jeg liker det systematiske i å fullføre en og en farge, en og en rapport til alt går sammen i en helhet. Og som kurslærer er det viktig at jeg har erfaring i det jeg skal undervise andre i, for om jeg bare hadde en og annen prøvelapp på samvittigheten; hvordan skulle jeg da snakket om motivasjon og viktigheten av å ikke sitte i fem timer i slengen? 

Og så er det tradisjonen, dette med at de norske bunadene bør broderes her i landet. For om vi alle gjør knefall for mammon og markedskreftene og sender påtegnede materialer til det fjerne Østen, da mister vi noe viktig på veien. Det tar så forsvinnende liten tid å kvitte seg med en tradisjon, men så uendelig mye mer tid å bygge opp igjen den kunnskapen som går tapt underveis. Om vi noen år frem i tid oppdager at det ikke lenger er lønnsomt å sende arbeid utenlands, hvordan skal vi da få det utført hvis alle som en gang hadde kunnskapen ikke lenger er i stand til å lære bort?

Men om det er mitt ansvar? Har jeg en større plikt enn andre til å sitte her og stikke opp fingertuppene mine? Svaret er nei, jeg har ikke det. Likevel gjør jeg det. Jeg sier ja til å brodere bunader, ja til å montere skjorter, og en gang i blant sier jeg ja til å skifte en glidelås eller to. 

Lønna er viktig, den som ikke kommer rekende inn på konto den 15.hver måned, men den som kommer litt her og litt der, litt nå, og litt mere da. Jeg nyter friheten i å være min egen sjef, kunne bruke en dag på å brodere stilker og svinger, og jeg trives i visshtene om at det jeg gjør er viktig. Ikke i det store verdensbildet, ikke for den norske økonomien ( gudene skal vite at der bidrar ikke vi tradisjonshåndverkere særlig sterkt) og kanskje ikke for det nasjonale fellesskap. Ingen som ser en bunad vandre forbi 17.mai vil tenke på om den er brodert i Shanghai eller Skien, og ikke er det lett å se heller. 

Men et sted inni meg, der den evige optimismen bor, der lever håpet om at vi en gang skal bli bittelitt stoltere av det norske, den kulturarven vi omgir oss med, og at det igjen skal føre til at flere ser verdien i at norske tradisjoner videreføres her hjemme. Og da, vet dere, da står jeg klar med nål og tråd og regningsblokk!

Det alle andre har

Det hendte vi snek oss rundt i huset før jul og jaktet på julegaver. Storesøster som var musikalsk og observant hadde finutviklet teknikken med å riste på gaver som kunne tenkes å inneholde lego en kveld og så rusle innom lekeavdelingen i butikken og sammenligne lyder. Fruen klemte på bokformede pakker og gikk innom bokhandelen for å sammenligne tykkelse.
Men den eneste gangen man kan huske at disse utslagene av barnlig optimisme vakte irritasjon var en gang vi hadde gjennomsøkt kjelleren og mor trodde vi hadde funnet alle møblene til dukkehuset hun holdt på å innrede. Dessverre hadde vi gått rett forbi de rød- og grønnmalte møblene, for barn som vi var, tenkte vi ikke over at det som ikke var pakket inn angikk oss.

En av de store drømmene i barndommen var å få dukkehus. Og ikke et hvilket som helst, men et ekte. Altså et Lundby-hus, slik som noen av venninnene hadde. Imidlertid vokste man opp i et hjem der det å kjøpe ting som kunne lages var fullstendig uaktuelt og da dukkehuset ble en virkelighet var både hus og det meste av møblene hjemmesnekret.
Ok, litt skuffet ble man...

Nå står huset på systua, fullt møblert slik det var i Fruens barndom. Tanken på å pusse det opp, tapetsere noen vegger og skifte ut det relativt fargestreke badet var til stede, men nei. Huset er en del av oppveksten, det skal få være slik det alltid har vært.
Og det er et minne, ikke bare om utallige timer med lek og en fantasiverden med storebror, kosehund og kongebilder på veggen. Det er også et minne om en oppvekst der det, kan man kanskje si, var mer tid enn penger og der mor etter beste evne innprentet oss dette med at hva alle andre har ikke er en mal for lykke. Det er en viktig lærdom, og en lærdom vi også prøver å videreføre til de søte små. Men lett er det ikke. Det sammenlignes, det vurderes og måles og stort sett følres det som om det alle andre har er så mye bedre og finere. De er på kulere ferier, de har mer spilletid, de får mer lommepenger og ikke minst - de har foreldre som forstår dem og oppfyller alle deres behov.
Da er det lett å føle seg sliten og grå, lett å føle at man kommer til kort og er en dårlig mor som bevisst fører sine barn på veien mot sosial fortapelse og fratar dem alle muligheter til å lykkes i livet.
Og det kan være vanskelig å snakke om dette, fordi det går på den grunnleggende usikkerheten som går på det å være god nok, flink nok, lyttende nok.
Men så kan man se bort på dukkehuset, se på de små møblene, de broderte veggteppene og tenke på alle timene som er lagt ned i arbeid og planlegging. Og i bakhodet tenker man på de utallige loppisene man har saumfart, og tenker på at de dukkehusene vi har sett der - de var da vitterlig ikke hjemmelaget?
De var vel kjøpehus? Nå kan det selvsagt hende at de andre stakkarene som ble avspist med hjemmesnekret i finér har hugget opp sine i frustrasjon, brent de opp og således forgiftet hele nabolaget. Men en annen, og hyggeligere tanke, er at de, som Fruen, etterhvert har begynt å se gleden og verdien i det å bruke tid på å lage noe.
Bare så synd at det skal ta et halvt liv å opparbeide den gleden...

et hus uten hund

Alle hjem trenger en hund, eller to. Men trenger alle hunder en sofa?
Huset er ferdig møblert og horden har flyttet inn. Med et snev av vemod ser Fruen at mens man selv plasserte hunder på harde gulv plasserer Queenie med lett hjerte den skognagende valpen midt i sofaen...

Som dere ser av bildet er det ikke bare Fruen som er lett frustrert over dette!

et hus? et hjem?

Det er ikke nok å ha et hus, det er mye som skal på plass innvendig før det kan kalles et hjem. Møbler, bilder, nips og ikke minst - mennesker.

Noen ganger er huset preget av tidens tann og har lite tidsriktig innredning. Bilder og sanitæranlegg bærer preg av å ha blitt installert i et annet tiår, eller for den saks skyld et annet årtusen.
Da kan man bli i tvil - bevare eller pusse opp?
Og slik går dagene, ukene, månedene og dessverre noen ganger årene.

Til slutt ender hele huset som et irritasjonsmoment, noe som bare er i veien og som ingen helt orker å ta tak i. Men så en dag kan man våkne opp og tenke at i dag; i dag gjør vi det!
Nå henger vi opp bilder, får på plass møbler og har en liten innflytningsfest.
Hva som gjør det er ikke godt å si - kanskje høstværet? kanskje vissheten om at man egentlig burde, skulle, måtte gjort noe helt annet? Eller, kanskje det at man har en høstferierende frøken tråkkende rundt hjemme, en frøken som gjerne tar ansvaret for å innrede et helt hus.

om en bestevenn

Vi trenger alle en bestevenn, en å dele sorger og gleder med, en man kan få gode råd av og som lyser opp tilværelsen. Jeg har vært så heldig å ha en slik venn, en som var noen år eldre enn meg og som dermed hadde en helt annen ballast enn det jeg hadde.
Han sa fra når jeg ble for vill, han roet meg med et myndig blikk eller en liten klaps i nakken. Han viste meg gleden i å bade i bekker og vann, han fikk meg til å spise gulrot og lærte meg hvordan man stille og uskyldig inntar forbudte steder.
At han også prøvde å lære meg et og annet av den mer unevnelige sorten skal vi forbigå i stillhet, da var det min tur til å stirre ham i senk og legge meg pannekakeflat på gulvet.
Han kom inn i livet mitt da jeg var helt ung, bare barnet faktisk, og hver gang vi møttes var det stor glede og vilter dans over gulvene. Noen ganger overnattet vi hos hverandre. Da slet vi hverandre ut og så sov vi som steiner etterpå.
Men etterhvert som jeg ble voksen ble han også eldre, og på sensommeren fikk jeg vite at vi aldri skulle møtes igjen.

Nå tror dere kanskje at siden jeg er en hund så betyr ikke det så mye? Dere tror kanskje at i mitt lille hode så er en hund en hund? Men det er ikke slik. Den første gangen vi skulle besøke familien hans etter at han døde ble jeg helt fra meg av lykke da vi nærmet oss huset. Og da vi kom inn lette jeg overalt, men han var ikke der. Til slutt tok jeg en løpetur rundt i nabolaget for å se etter ham, men han var ikke noe sted.
Og til slutt skjønte jeg at bestevennen min faktisk ikke kommer tilbake. Men likevel, hver gang matmor nevner navnet hans løfter jeg på hodet og ser etter ham. For tenk så fint det hadde vært å sitte mellom labbene hans en gang til. Da hadde jeg blitt så glad at han skulle fått beholde maten sin selv ( kanskje ).

Men så tenker jeg også på hvor heldig jeg har vært. For ved å kjenne vennen min har jeg fått slipt av meg noen unoter, jeg har lært å leke og jeg har lært å være sammen med andre selv om de er mye eldre og mer erfarne enn meg. Og det er veldig viktig. Vi trenger alle sosial omgang utenfor husets fire vegger, vi trenger noen å snakke med, noen som kan ruske litt opp i oss og vise vei når vi selv har gått oss fast.
Derfor vil jeg gjerne takke fine Mick for all glede han har gitt meg og de andre her i huset. Og så tenker jeg på familien hans, de savner han enda mer enn vi.

dagens plan

Broderi i fanget, Harry Potter på lydbok, kaffe i kopp og kanne, nåler i boks fra fin tur, selskap av Queenie ( og Laika )
Jo, dette ser ut til å bli en aldeles strålende arbeidsdag.

Louis eller Louisa?

Er en veske finere om LV står for Louis Vuiton enn Louisa Verona? Og hvorfor blir man så inderlig skuffet når Gucciveska man møysommelig graver frem fra haugene på et loppis viser seg å være noe ganske annet og mye mindre eksklusivt?
Hvor viktig er det egentlig?
Noen kjøper med lett hjerte kopivesker på markeder i utlandet, andre kjøper ( med lett lommebok som resultat) ekte vare i det samme utland.
Fruen har ingen av de virkelige store veskeklassikerne, og får dem nok heller aldri. Likevel tar man seg i å lete etter Chanel 2.55, Kelly og Birkin på loppis, i bruktbutikker og på nett. Selv om man vet at sjansen er minimal og at vi er mange om beinet så er det lov å drømme. Men hvorfor det er slik har man egentlig ikke noe godt svar på. For hvorfor er disse veskene så mye mer verdt enn en hvilken som helst annen veske i skinn? Er det de håndsydde detaljene? Det myke myke skinnet? Den uslitelige hanken? Eller, hva er det egentlig?
For hvor god kan kvaliteten bli? Og er det mulig at noe som koster 40000 er førti ganger bedre enn noe som koster tusen...Er ikke en kalv en kalv, en knapp en knapp og et silkefor et silkefor ( med unntak av kunstsilke)?
Nei, så mye bedre kan det vel ikke bli...Det må være navnet, det at noen har hatt makt og ressurser til å bygge en merkevare som har gjenkjennelsens makt og sødme, det at man ved å ha en veske fra riktig merke viser tilhørighet og vellykkethet.
Og ja, det drømmes...For selv om Fruen rister på hodet noen ganger, så er det bare utenpå. Innvendig drømmes det om kule vesker, røde skosåler og velstelt hår. Men inntil videre får man nøye seg med rømmen, og det stakkarslige loppefunnet fra herr Vuitton - en grønn clutch som vansmekter på systua ettersom man sjelden eller aldri er på tilstelninger hvor en miniveske er alfa og omega.

Høstferie

En hel uke som skal fylles med hygge, aktivitet og litt jobb sånn innimellom.
En hel uke uten skole, uten kurs og uten planer.
En hel uke uten vekkerklokke.
En hel uke...

Hjelpes meg, hva skal vi finne på?

Merkelig det der. Fruen kan ikke huske at barndommens ferier hadde stram regi og forventet aktivitet fra morgen til kveld. Det stod fint lite i avisene om hva man burde fylle dagene med. Men de fylte seg allikevel , det må de ha gjort for man kan vitterlig ikke huske at feriene ble tilbrakt i mutt stillhet og kjedsomhet mens livet forsvant forbi.
I år skal vi hverken hit eller dit. Vi skal kanskje en tur til Tigerstaden, kanskje en tur ned til sjøen, kanskje en tur til skogs. Kanskje burde noen lære å strikke, kanskje burde noen snakke tysk. Kanskje skal vi bake noe, rydde noen skap, lufte den lystige, høre lydbok, snakke?
Vi skal rett og slett ha ferie. En hel uke.
Bortsett fra Høvdingen da, han begynner i ny jobb på mandag...Og så Fruen da, men det er underlig hvor mye jobb kan får gjort mens lydboka surrer og går, eller de søte små bruker dagens tilmålte pc-tid.