sy ditt eget plagg

Mange av de som kommer på kurset sy et enkelt plagg ( også kjent som  bli venn med symaskinen) har mindre gode minner fra barndommens håndarbeidsopplæring.
De snakker om stramleppede lærerinner med stor sans for skråtråkling og pertentlige stikninger.
De snakker om den begrensede gleden i å sy babytøy mens man er i begynnelsen av tenårene, og det lite lystbetonte futteralet til blokkfløyte.
De snakker om tjafsete undertråd og variabel trådspenning.
Og aller mest snakker de om den ikke-tilstedeværende gleden ved å lage noe nyttig.

Sånn sett kommer lærer til dekket bord når motiverte kursdeltakere i løpet av en helg skal sy et selvvalgt plagg. For, når noen velger å bruke en helg; fredag kveld samt det meste av lørdag og søndag på å sy, så er de virkelig motivert for å knekke et par koder istedenfor symaskinnåler. De vil gjerne vite hvorfor et snitt noen ganger er penere enn et legg, hva som er en enkel måte å putte en glidelås inn i et skjørt på og hvordan man bærer seg ad for å klippe et venstre og et høyre ben istedenfor to venstreben.

 Selvsagt kommer læreren med visse føringer, så som å droppe dressjakker med for og passepoilerte lommer. Vi styrer også unna de mest elastiske stoffene, og kjoler med altfor mange detaljer.

Det hender, når man står der fredag kveld og synes man ikke strekker til noe som helst sted, føler at alle vil ha hjelp og ingen får at tanken slår en:
Ville det vært enklere å sy en pc-veske, en brødpose, et omslagskjørt?
Da kunne mer av undervisningen vært felles, og det ville blitt et mer helhetlig kurs hvor alle får samme beskjed samtidig. Men utpå lørdagen, når alle symaskiner surrer og går, mønster er tilpasset og stoffet klippet og plagget i produksjon; da kjenner man at nei, dette er slik dette kurste skal være.
Fruen har klokkertro på  verdien av motivasjon og ønsket om å lage noe man selv har valgt.
Noen har lyst på ny kjole, andre et forkle. En vil sy en bukse med stikklommer mens en annen vil ha en tunika.
Og da sier det seg selv at ingen av disse egentlig har fryktelig lyst til å sy sparkebukse...

Og så skal ikke følgende stikkes under en stol:
Det er kjempestas å undervise, veilede, rettlede og være til stede.
Det er kjempestas å se damene jobbe, hjelpe hverandre, gi hverandre komplimenter og planlegge hva de skal sy neste gang.
Noe man føler ville vært mindre stas, er å være den stramleppede som skal skynde på noen, holde tilbake andre og gå rundt med innbitt mine og klakkende hæler og passe på at alle gjør akkurat det samme...

Når seks av ti i tillegg ønsker å gå neste kurs føler Fruen at helgen var en suksess.
I tillegg begynner man å innse at:
- det er behov for et ekstrakurs i løpet av våren.
- pedagog eller ikke. Man er på god vei til å finne sin egen undervisningsform.

Hva tror du? Er det mer motiverende å sy noe du har valgt selv enn å følge en ferdigspikret plan?