fredag 12. oktober 2012

grenser uten genser?



Man undres, antakelig i likhet med veldig mange andre foreldre, noen ganger på om det vi prøver å tilføre de søte små av visdom og vett forblir der inne eller om det bare fordamper blant alle hormonene.
Og, som sikkert de fleste andre foreldre, setter vi oss ved behov ned og snakker om grensesetting, oppførsel, ansvar for egen lærdom, egen helse og alskens annet av det slaget foreldre er mer opptatt av enn avkommet.
I høst har vi måttet snakke om lokkemenn med og uten bil. Ikke fordi vi ikke har nevnt dette før, men fordi det dessverre har vist seg å være behov for dette.
Vi har måttet snakke om fordelene ved å spise niste og ha et jevnt inntak av mat ( ikke konstant inntak, men med regelmessige mellomrom) istedenfor å komme hjem sulten og sint som en varulv.
Vi har snakket om enkle måter å bekjempe kviser på, og forsiktig sveivet innom spørsmålet om det begynner å dukke opp hår her eller der.

Dette gjør vi ikke fordi samtalene flyter som en rolig elv og blir tatt imot med glede av samtalepartneren. Vi har gjort det fordi man noen ganger må ut i urolige farvann og snakke om slikt som er ugreit, pinlig og ekkelt. Vi må det fordi vi har barn i huset som er på vei inn i ungdomstiden og som trenger å vite hvordan man da skal oppføre seg. Ettersom de blir eldre erfarer vi at andre temaer må opp til diskusjon, og andre innfallsvinkler må til.
Det er stor forskjell på å teste grensene til en tenåring og en treåring. Ikke bare fordi de har andre interesser og ( som oftest ) en bedre forståelse av konsekvens, men også fordi tenåringen eller den som føler seg som en tenåring ikke ønsker å bli behandlet som et barn.
Det hender, og dette er kanskje ikke riktig ifølge psykologer, at man i desperasjon provoserer fram en diskusjon ved å komme med forslag eller argument som fremstår som aldeles hinsidige vett og forstand. Det hender man truer med inndragelse av både ukepenger, pc og andre goder. Noen ganger blir man utålmodig og frustrert og føler seg som verdens dårligste mor som tyr til infame vinklinger og som er lite forståelsesfull over at barna har en tidvis altomfattende intimsone.

MEN
samme hva jeg tenker, tror og undres, samme hvor usikker jeg kan være på hvordan de vil takle overgangen til neste fase i livet og samme hvor mye jeg sliter med å være vennlig konstruktiv og ikke bjeffende destruktiv så er det mye jeg aldri, aldri ville gjort.

- Jeg ville aldri oppmuntret dem til å fortsette med en oppførsel jeg i utgangspunktet oppfattet som bekymringsfull.
- Jeg ville aldri testet og testet dem uten å på noe som helst tidspunkt la de forstå at dette er et spill for å lære dem om voksenverdenen. Faktisk ville jeg ikke sniktestet dem for å sjekke grensene deres uansett.

Hvis jeg vil ( og det vil jeg selvsagt ) fremstå som en solid voksenperson som mine barn kan snakke med om det som bekymrer dem må jeg sette grenser og være tydelig. Jeg må noen ganger være den ekle, den som sier nei og er lite forståelsesfull. Jeg må være den voksne.

En venninne fikk en kollega til å sjekke om datteren på åtte år lot seg lokke inn i en bil med ukjente. Datteren scoret full pott. Hun forble ved postkassestativet og beviste at hun hadde fulgt med og lært noe om grensesetting. Hun fikk ros for dette, og mor fortalte at det var hun som stod bak prosjektet.
I dette tilfellet, for å sjekke hva barn får med seg av beskjeder, synes jeg det kan være på sin plass med en stikkprøve.

MEN
om du skulle lure på hva slags forhold barnet har til kropp og seksualitet tester du ikke det ved å sende klamme meldinger med et innhold som passer bedre i et forhold to voksne i mellom.
Du tester ikke et barns grenser ved å be det ta av seg genseren, eller ved å fleipe om ekteskap.
Du tester ikke et barns grenser ved å gi det kredittkort.

Om du gjør det mangler du selv noen ganske grunnleggende grenser. Eller du har en helt annen agenda enn omsorgsfull testing av barns grenser...


10 kommentarer:

  1. Så sant så sant!! Jeg er ganske uvel etter å ha hørt hva en viss mann selv sier - som dermed er fritt for spekulasjoner.

    Ellers å ha en lokkedue for å teste ungen, er kanskje ikke så dumt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Lokkeduer kan fungere, ja. På små barn...
      Denne saken er bare fæl, trist og stygg. Og har hengt over bygda i et år hittil. Jeg frykter det vil bli hengende lenge.

      Slett
  2. Ja, virkelig! Hele saken lukter.

    Vårt troll, som nettopp fylte ni, har fått beskjed om å titte ut av vinduet før hun åpner døra når det ringer på og hun er alene hjemme (som hun er etter skolen). For et par dager siden fikk vi testa ut dette da både jeg og Mannen kom samtidig hjem fra jobb. Vi tenkte bølle så vi ringte på og smatt rundt hushjørnet. Planen var å hoppe fram og rope BØ når hun åpna døra, men det lille trollet åpna ikke døra, hun ble stående med nesa mot vindusruta og fundere på hvorfor det ikke var noen på trappa. 1-0 til henne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha! En gledelig nedtur, kan man kanskje si?

      Slett
  3. Dagens beste innlegg i anledning den omtalte saken.
    Og ellers mange kloke tanker, som alltid!

    SvarSlett
    Svar
    1. Oh, takk for det:-)
      Denne saken har jo vært i tankene i et år, og et tilbakevendende samtaleemne jeg egentlgi ikke ville blogge om. Men plutselig var det umulig å ikke si noe.

      Slett
    2. Enig, klokt og velskrevet.

      Slett