helgens plan

Plan for helgen:
Å få åtte damer til å etablere et godt og varig vennskap med sine respektive symaskiner...

Og som vanlig før et slikt helgekurs traver Fruen ørkesløst rundt i huset og er stresset og redd for å ikke strekke til. Man finner fram en sybok av den gode gamle sorten, plukker sammen litt sysaker som kan være kjekke å ha, lager mental huskeliste over hva man skal og bør si ( og hva man overhodet ikke skal og bør si). Man lurer på hva man skal ha på, akkurat som om det har noe å si, om man kanskje burde skifte neglelakk og om man bør ha praktiske sko eller fine sko.

Og sånn innimellom all kurant og ukurant planlegging sniker det seg inn noen små tanker om hva man egentlig driver med. Ikke dette med å holde kurs, men denne nedpsykingen som dukker opp som troll-i-eske før kursstart.
For, fakta på bordet:
- Ingen har flyktet skrikende fra noen kurs.
- Mange går flere kurs, antakelig fordi de trives på Fruens kurs.
- Tilbakemeldinger på kursinnhold og undervisningsform er jevnt over gode. For å være ærlig, de er overveldende gode.
- Ingen gidder melde seg på kurs og bruke en helg eller * antall kvelder på å være ekle og bare plage kurslærer.

Og man undres om bekymringen vil forsvinne etterhvert som antall arrangerte kurs øker?
Kanskje. Men nå nærmer man seg tretti bunadkurs og en del sykurs og nervene er fremdeles hjertelig til stede.
Kanskje er det lurt å være litt stresset, rett og slett for å yte maksimalt og være til stede for elevene? Uten nerver ville man kanskje ikke vært en like engasjert lærer?

Så hvorfor denne bekymringen for å ikke være god nok?

Ville en mann brukt energi på å tenke slik og grue seg til noe man har alle forutsetninger for å mestre?

Nei. Svært tvilsomt. 

PS. Om noen av dere som leser skal gå på kurs i helgen og sy et enkelt plagg... Lærer er klar for undervisning, hun er bare litt smånervøs sånn rett før man skal ta oppstilling i startblokka.