fineste jenta?

Da Queenie var et pre-pubertalt barnehagefrø hadde vi en fast kveldsaktivitet som gikk ut på at hun smilende skulle hun si til sitt eget speilbilde Jeg er verdens fineste jente! Høyt og tydelig, minst to ganger.

Om hun har blitt en uspiselig unge? Nei slettes ikke. Om hun ville gjort det samme nå, når hun for lengst har begynt å sammenligne seg med sminkede jenter i de høyere klassene, resten av jentene i klassen og ikke minst - musikkvideoene på The Voice? Absolutt ikke.

Men det å se en jente si til seg selv at hun er verdens fineste - det er noe av det fineste i hele verden.
Og når man nå kommer over henne foran et speil, og hun vrir og vender på seg, da savner man den tiden. Ikke den pre-pubertale delen, gud forby, men det at hun med lett hjerte og åpent sinn tok i mot en kompliment og uttrykte glede over seg selv uten å lete etter feil, mangler og skjulte hentydninger.

Det skjer stadig, på kurs, sammen med venner eller i andre sammenhenger at noen gir en kompliment.
Og vi kvinner, vi går fem på og unnskylder og bortforklarer. Nei, stingene er da ikke helt rette, maten skulle vært litt varmere, sausen kunne hatt litt mer spiss, huset kunne vært ryddigere, og så videre og så videre.
Men hva gjør han en mann? Han lener seg tilbake, puster dypt inn og mottar hyllesten. Om han selv innerst inne vet at noe kunne eller burde vært litt annerledes, så synes han likevel ikke det er noen som helst årsak til å påpeke dette.
Og hvorfor skal vi det? Hva er vitsen i å gjøre våre egne bedrifter, våre egne prestasjoner så små og grå?
Kan det være så vanskelig å bare si takk, og så la være å påpeke de feil og mangler bare vi selv vet om?
Kanskje er vi redde for å virke frekke og ukultiverte, for det å skryte av seg selv eller være fornøyd med seg selv tar seg liksom ikke helt ut.