Hva er norsk?

Vi er stolte av landet vårt, stolte av norsk kultur og norske tradisjoner. Men så kan vi bryte alt ned, se nøkternt på det og tenke - hva er norsk? Hva er vårt, helt og fullt?
Hardangersøm?
Det kom til Norge som venetiansk broderi, og ble viderutviklet. Og amerikanske turister som gledesstrålende handler Hardanger stitchery, burde de få vite at opprinnelig er det slettes ikke norsk?
Bunadene våre?
Mange er designprodukt fra forrige århundre, utarbeidet av lokale ildsjeler og inspirert av gamle klær, rosemaling, treskjæring og enkeltplagg.
Folkedraktene som har vært i ubrutt tradisjon?
Det var ikke uvanlig at bøndene forenklet overklassens klær, gjorde de mer bruksvennlige og i de tekstiler de hadde til rådighet.
Åttebladsrosa?
Den er vel vår, helt og fullt? Selbuvotter, perlebroderi? Eller, nei...Den dukker opp både her og der, den har blitt observert i Tyrkia og i Sør-Amerika.
Flagget vårt?
Rosemaling?
Treskjæring?
Hjemmebrent?

Laget av poteter, og poteter er vel ikke urnorsk heller...Ops, det er vel ikke lovlig heller...

Det koker ned til at svært lite har en total, rent norsk identitet. Mye av det vi oppfatter som vårt, er egentlig inspirert av, og videreutviklet etter skikker, varer og tradisjoner fra andre land.
Og nettopp det er jo det fint, er det ikke? Det at vi ikke har sittet på vår egen lille tue her oppe mot nord og nektet å skue utover landegrensene. For vi lever i verden, i Norge. Og det gjenspeiler seg i alt vi gjør. Men skal dette gjøre oss mindre stolte av det vi oppfatter som norsk? Eller skal vi innse at hundre eller tohundre år kanskje er nok til å skape en tradisjon, innarbeide en kultur?
Forrige innlegg handlet om kaffedrikkingen, slik jeg husker den fra Barndommens dal. Det kunne kanskje like gjerne handlet om gjestfriheten som lå innbakt i kaffekoppen, i bakverket og i småsnakket.
For det er noe av det norske, det å bry seg, være til stede. Det ser vi om igjen og om igjen. Vi ser det når store sportsarrangement går av stabelen og folk frivillig legger seg i telt i tjue blåkalde for å heie og hoie langs løypene neste dag. Vi ser det når ondskap rammer og et helt land står sammen i sorg og medfølelse.
På den andre siden kan vi riste på hodet av det, snakke om nabokjerringer og kaffeslarv. Men det er der, vi bryr oss.
( Og så får vi bare overse de bildene som dukker opp på netthinna av fire ferme italienske damer på en benk, i livlig passiar. )

Men hva tenker dere, hva oppfatter dere som det norskeste av det norske?

Livstoffet til råndastakken - ble det oppfunnet i Nord-Gudbrandsdalen? Er likheten med skotske kiltstoff en ren tilfeldighet? Eller er det en sammenheng mellom tradisjonell norsk folkedrakt og det famøse skottetoget i 1612? Bunadsølvet - er det helt norsk, utarbeidet fra bunnen av? Eller kan vi takke vandrende håndverksvenner som tok med sine tradisjoner fra blant annet Holland og Tyskland?




Kaffe og kulturarv havnet, til Fruens store begeistring, på vg.no. Kjempestas! Og for dere som synes kaffedrikking har nada og svada med norsk kultur å gjøre; ta dere en tur innom kommentar feltet og les hva Vigdis B skriver.