tirsdag 23. august 2011

om kaffe og kulturarv



Det er for tiden mye snakk om kulturarv, hva man forbinder med dette og hva som bør bli bevisstgjort som en del av vår identitet. Naturlig nok har bunadsøm, båtbygging, folkemusikk og dans blitt nevnt. Likeledes Sankt Hansfeiringen i Vestfold, der man går folk av huse for å brenne bål i sjøkanten, kjøre båt og nye sommeren.
Men hva som egentlig er norsk, og hva vi bør bevare er vanskelige spørsmål i vårt flerkulturelle samfunn.
Når jeg tenker tilbake på oppveksten i Barndommens dal, og hva som utgjorde en stor del av dagliglivet der husker jeg selvsagt årstidenes variasjoner med hesjing, slakting, tidligpoteter og å kjøre spark i biltomme bakker til skolen. Vagt husker jeg nabokona som lokket på kuer, melkespann i bekken og høy båret på rygg. Jeg husker bakstedager der melskya med jevne mellomrom kom drivende ut av en kjellerdør og lukten av ferskt flatbrød.
Men det jeg husker aller best, er kaffedrikkingen. Det å aldri kunne komme inn et sted uten å bli invitert på kaffe med litt biteti. Ikke fancy kaffedrikker med skum og fluffy bakverk med franske fornemmelser, men real svart kaffe og serinakaker, smultringer eller annen tradisjonell bakst av den sorten "alle kvinnfolk" hadde i hus, i tilfelle det kom noen. Kaffen kunne man drikke hvor som helst, men best smakte den på kjøkkenet, mens vi ungene gikk til og fra, en mann stakk innom på vei til fjøset, til butikken eller for å dra av sted på anleggsarbeid.
Det var enkelt, det var trygt og det var lite pretensiøst. Men kaffe skulle man ha.
Og innbakt i denne kaffekoppen lå tryggheten i å kjenne naboen, være oppdatert på hva som skjedde i grenda og kanskje aller mest - det at man hadde tid, hadde de fem minuttene som var nødvendig for å sette seg ned selv om man egentlig bare skulle innom med en beskjed.
Å flytte fra Barndommens dal innebar en avskjed med mye, men det å ikke skulle be folk på kaffe har vært vanskelig. Eller, jeg ber inn på kaffe og folk sier pent nei takk. Ikke nødvendigvis fordi de ikke drikker kaffe, men fordi de tror de er til bry.
Det har tatt tid å innse at det ikke er meg og min svarte kaffe det er noe galt med, men andres tradisjoner, andres vaner. For da jeg nevnte dette for mor, som i sin tid kom flyttende til til Barndommens dal, fortalte hun at den evinnelige kaffedrikkingen der kom overraskende på henne og krevde en viss tilvenning. Selv var hun vant med å bli invitert på forhånd, og å be folk til avtalt tid - det at alle som stakk innom i løpet av en dag skulle trakteres med kaffe var uventet.

For meg handler det ikke bare om selve kaffekoppen, den kan erstattes med te, men om det å ha tid. Tid til å sette seg ned, snakke sammen om vær og besvær, roe ned og bare være til stede i livet uten at lista skal legges skyhøyt.
Tryggheten i å bli inkludert og å føle seg velkommen innenfor en dørstokk er en del av kulturarven.
Og kanskje bør man bli flinkere til dette, å møtes på en enkel, avslappet måte, med halvtørt bakverk, kaffe ved kjøkkenbordet? Ikke automatisk tenke lunsj med nybakte rundstykker og lekre pålegg, ikke alltid innovative middager og servietter som matcher grønnsakene, men rett og slett bare kunne unne seg den luksusen å stikke innom naboen på en kopp kaffe, eller kanskje heller - be naboen inn på en kopp?


hyttevarianten; pulverkaffe som inntas med utsikt mot høye fjell og med tidvis illevarslende værmeldinger på øret.

ps. det har vært slik at innlegg skrevet i jegform har blitt bloggført av lystige Laika. Men noen ganger må Fruen selv også bruke første person. Vi håper begge to at det vil være relativt klart hvem som forfatter hvilke innlegg, men for ordens skyld ; innlegget om lemen og griseører var fra bikkja.

15 kommentarer:

  1. Takk! Det var en hyggelig overraskelse!

    SvarSlett
  2. Fint skrevet, helt enig. Har samme minner fra barndommen, enkel hjemmebakst som ble tatt opp fra fryseren og kaffe, når det banket på.. Naboer som stakk innom jevnlig.. Tidene har endret seg gitt, vi har på mange måter blitt mer og mer lukket..Må helst sende sms for å spørre om det passer å ringes, og når man ringes må man nøye planlegge ett eventuelt treff.. Hehe...

    SvarSlett
  3. Jeg sier gjerne takk til en kopp te, samtidig som jeg beundrer den matchende løperen!

    SvarSlett
  4. Som halling er jeg vokst opp med samme greia. Der er kutymen slik at du blir bedt inn, og så skal du si: Ja, men du må ikkji te mæ noko! (Altså: ja, men du må ikke bake kake og trakte kaffe eller noe). Og så, når verten finner frem kaffe og kanskje noe biteti, så skal gjesten takke nei tre ganger før han forsyner seg. Det samme gjør erkehallinger selv om de er bedt på forhånd på kaffe og kaker. "Åååå, nei, e ska ikkji ha noko!" Knis. Elsker det.

    Forøvrig er jeg utrolig glad for å bo her jeg bor nå, langs en vei som mange bruker. Det gjør at flere stopper innom, og det er så koselig! Å sitte på trappa og ta en kaffe (heia kaffemaskin!) og skravle i ti minutter (to timer). GULL for kropp og sjel.

    Du er hjertelig velkommen til å ta en kaffe i Svelvik, forresten. :)

    SvarSlett
  5. Kaffe er jo egentlig ikke ett norsk fenomen i det hele tatt. Egentlig er svært lite av det vi liker å tro er norsk, norsk... Men at tidene har forandret seg mye fra 70- tallet, ja, enormt.

    SvarSlett
  6. Sånn var det der jeg vokste opp også. Kaffen ble kokt på kjele. Dessuten ble man "truet". Man skulle alltid takke nei et par ganger, og tilslutt skulle man si "Jaja, hvis du truer, så..."

    Og veldig mange drakk kaffen av fatet. Man hellte kaffe fra koppen på fatet, tok en sukkerbit mellom tennene, satte fatet til munnen og drakk kaffen gjennom sukkerbiten.

    Og var man ikke hjemme så hang man nøkkelen på en spiker ved døra så folk kunne ta seg inn og sette på kaffe selv mens de ventet på at man skulle komme hjem igjen.

    Og alle visste når det var på tide å gå, slik at man fikk satt på potetene eller gått i fjøset eller hva man nå hadde å gjøre.

    Og nå fikk jeg hjemlengsel...

    SvarSlett
  7. Anonym1:ja, det blir alltid så mye mer styr, og så fler man seg nesten uhøflig om man bar plutselig står på døra hos noen...
    Elisabeth: Ahem, løperen mangler hullsøm på endel sider...men den gjør seg godt på bilde tatt fra riktig vinkel!
    GunnBeate: åhja, nøding. Og aller mest irriterende når man skal spise middag og ingen kommer før på tredje innkalling av frykt for å virke grådig. Og kaffe i Svelvik høres hyggelig ut!
    Ege: Som tradisjonshåndverker har jeg for lengst avfunnet meg med at forsvinnende lite er 100% norsk, men for meg er selve inntaket av kaffe en del av oppveksten.
    Anonym2: Det er bra å ha noe å ha hjemlengsel til!

    SvarSlett
  8. hei, greit skrevet, om ikke litt vel nasjonalromantisk, men det er en ting jeg ikke plukket opp på..du nevner ikke kulturarv i det hele, selv om det er tittelen? hvordan ser du på kaffedrikkingen som en del av norsk kulturarv?

    SvarSlett
  9. Hei, jeg unner meg den luksusen å huske oppveksten som relativt bekymringsfri og litt som i Bakkebygrenda.
    Selvsagt vet jeg at det ikke var slik, ihvertfall ikke hele tiden, og at det et barn synes er fantastisk ikke nødvendigvis er llike flott for ungdom og voksne. Kulturarv forbinder jeg med tradisjoner, og i min oppvekst var det en god og vel innarbeidet tradisjon for å være gjestfri og by på kaffe.

    SvarSlett
  10. Som Ege kommenterer her så virker det litt rart at kaffe skal ha noe med norsk kultur å gjøre - det er jo et relativt nytt fenomen i vår del av verden.

    Kaffedrikking og melkesjokkolade trekkes ofte frem som typisk norske ting, selv om de stort sett består av ting som ikke (kan?) dyrkes i Norge.

    Men så er nå heller ikke poteten norsk og tomaten ikke italiensk, så vi er jo flinke til å forsvare, og gi historie til, ting vi har bestemt at vi ikke vil klare oss uten :)

    SvarSlett
  11. Apples: Nei, det er vel, som jeg har nevnt i kommentarfeltet, svært lite som er 100% norsk. Men så dukker spørsmålet opp; hvor langt tilbake skal vi gå for at noe kan defineres som kulturarv? Og for meg er denne evinnelige kaffen en del av min kultur, og dermed en tradisjon jeg bærer med meg. Det fine er jo , slik jeg ser det, at så mye flyter sammen over landegrenser og at kulturarv kanskje mer defineres etter egne opplevelser, reaksjoner og arv enn av nasjonal tilhørighet.

    SvarSlett
  12. Skal vi se; kaffe fra Sør-Amerika eller Afrika og kaffekrus fra Finland - ja det var jo norsk kulturarv....

    SvarSlett
  13. Blogg
    Norge i kaffetoppen - også for 250 år siden


    At Norge i dag er en av de virkelig store kaffedrikkende landene er godt kjent, og kanskje til og med en liten nasjonal stolthet. Men at vi var i toppskiktet av Eurpas kaffedrikkere også for vel 250 år siden kommer nok som en overraskelse på mange. Det gjorde det i hvert fall på meg da jeg var ferdig med å beregne tilgjengeligheten av kaffe per person* på slutten av 1700-tallet, og fikk sammenlignet med andre land.

    Til Norge kom det så mye kaffe i perioden 1780-95 at det tilsvarte mellom 0,2-0,35 kilo året. Det høres kanskje ikke voldsomt mye ut, men sammenligner man med eksempelvis Østerike som i 1780 hadde 0,04 kg, Frankrike som i 1781-9 hadde 0,24 kg, England med 0,03 i 1785-7 0,03 kg, Belgia (da del av Nederland) i 1790 med 0,5 og Nederland i 1770 med 2,8, er det tydelig at Norge kommer langt opp på listen over kaffedrikkende nasjoner. De som lå over hadde selv kaffeproduserende kolonier (Nederland hadde Java). Det er forøvrig litt overraskende at tallene for Frankrike er såpass lave, men det er mulig at slaveopprør på Haiti og internasjonale konflikter alt i 1790 hadde begynt å hindre kaffeleveransene fra Vest-India.

    På 1780 tallet kom mer enn 90% av kaffen til Norge via København. Dit hadde den blitt brakt fra St.Thomas, en av de Dansk-Norske Vest-Indiske øyene (i dag en del av Virgin Islands). Kaffen var ikke blitt dyrket på St.Thomas, men var kommet dit fra andre Vest-Indiske øyer og fra Amerika fordi havnen på St.Thomas var en frihavn. Som frihavn kunne alle land og skip handle der, noe som gjorde den ettertraktet for skip fra land i krig, samt kaprere og sjørøvere (skjønt det ikke var så mange igjen av disse på slutten av 1700-tallet). Fordi St.Thomas var en del av det Dansk-Norske riket var varer derfra også tollfrie, på lik linje med de fra Danmark, Island eller Norge. Selv om Danmark-Norge ikke selv hadde noen kaffedyrkende øyer, gjorde frihavnen på St.Thomas at landet fikk tilgang på kaffe, og det til tollfrie priser.

    Faktisk ser det ut til at kaffe var ganske så utbredt i de Nordiske landene generelt på 1700-tallet. Alt i 1728 var det 15 kaffehus i Stockholm, og svenske innførte 57 lover i løpet v 1700-tallet som bl.a. forsøkte å begrense kaffedrikkingen. Det at de hadde så mange forbud forteller at ingen av dem var særlig vellykket. Interessant nok ser det ut til at det i hvert fall i perioder har vært en ganske så organisert handel med småbåter fylt med kaffe fra Christiania og over grensen til Sverige. Om kaffedrikking i København ble det i 1790 skrevet ”at af 80 000 Indvaanere i København drikker halvparten kaffe, og kun beregne 2 sk for hver, saa udgjør det en daglig kaffe-affsætning for mer end 800 rdl, der beløber sig aarlig til henved tre tønder guld”. Om kaffedrikking i Norge i denne perioden er lite kjent (noe jeg skal prøve å bøte på), men alt i 1700 skrev utlendinger som overvintret på Sørlandet at de fikk servert kaffe av borgerskapet i Arendal. På slutten av 1700-tallet ser det ut til at kaffe var lite utbredt i innlandet, men i mer bynære områder ble den drukket blant allmuen i Christianiaområdet. Det ble også raportert at selv om kaffe ikke ble drukket i Eiker utenfor Drammen, brukte tømmerhuggerne på Hokksund og Vestfossen å servere det til jentene som kom på festene deres.

    Da kan man vel kalle det kulturarv?

    SvarSlett
  14. Dette vekker barndomsminner.
    Slik var det :)

    SvarSlett
  15. Anonym: Hmmm ja, det burde vel vært en kopp fra Porsgrund Porselen. helst fra før de flagget ut produksjonen?
    Vigdis B: Takk! Dette var hyggelig, jeg har skrevet om den følelsesmessige delen. Her kom det klare fakta. Takk !

    SvarSlett