om kaffe og kulturarv

Det er for tiden mye snakk om kulturarv, hva man forbinder med dette og hva som bør bli bevisstgjort som en del av vår identitet. Naturlig nok har bunadsøm, båtbygging, folkemusikk og dans blitt nevnt. Likeledes Sankt Hansfeiringen i Vestfold, der man går folk av huse for å brenne bål i sjøkanten, kjøre båt og nye sommeren.
Men hva som egentlig er norsk, og hva vi bør bevare er vanskelige spørsmål i vårt flerkulturelle samfunn.
Når jeg tenker tilbake på oppveksten i Barndommens dal, og hva som utgjorde en stor del av dagliglivet der husker jeg selvsagt årstidenes variasjoner med hesjing, slakting, tidligpoteter og å kjøre spark i biltomme bakker til skolen. Vagt husker jeg nabokona som lokket på kuer, melkespann i bekken og høy båret på rygg. Jeg husker bakstedager der melskya med jevne mellomrom kom drivende ut av en kjellerdør og lukten av ferskt flatbrød.
Men det jeg husker aller best, er kaffedrikkingen. Det å aldri kunne komme inn et sted uten å bli invitert på kaffe med litt biteti. Ikke fancy kaffedrikker med skum og fluffy bakverk med franske fornemmelser, men real svart kaffe og serinakaker, smultringer eller annen tradisjonell bakst av den sorten "alle kvinnfolk" hadde i hus, i tilfelle det kom noen. Kaffen kunne man drikke hvor som helst, men best smakte den på kjøkkenet, mens vi ungene gikk til og fra, en mann stakk innom på vei til fjøset, til butikken eller for å dra av sted på anleggsarbeid.
Det var enkelt, det var trygt og det var lite pretensiøst. Men kaffe skulle man ha.
Og innbakt i denne kaffekoppen lå tryggheten i å kjenne naboen, være oppdatert på hva som skjedde i grenda og kanskje aller mest - det at man hadde tid, hadde de fem minuttene som var nødvendig for å sette seg ned selv om man egentlig bare skulle innom med en beskjed.
Å flytte fra Barndommens dal innebar en avskjed med mye, men det å ikke skulle be folk på kaffe har vært vanskelig. Eller, jeg ber inn på kaffe og folk sier pent nei takk. Ikke nødvendigvis fordi de ikke drikker kaffe, men fordi de tror de er til bry.
Det har tatt tid å innse at det ikke er meg og min svarte kaffe det er noe galt med, men andres tradisjoner, andres vaner. For da jeg nevnte dette for mor, som i sin tid kom flyttende til til Barndommens dal, fortalte hun at den evinnelige kaffedrikkingen der kom overraskende på henne og krevde en viss tilvenning. Selv var hun vant med å bli invitert på forhånd, og å be folk til avtalt tid - det at alle som stakk innom i løpet av en dag skulle trakteres med kaffe var uventet.

For meg handler det ikke bare om selve kaffekoppen, den kan erstattes med te, men om det å ha tid. Tid til å sette seg ned, snakke sammen om vær og besvær, roe ned og bare være til stede i livet uten at lista skal legges skyhøyt.
Tryggheten i å bli inkludert og å føle seg velkommen innenfor en dørstokk er en del av kulturarven.
Og kanskje bør man bli flinkere til dette, å møtes på en enkel, avslappet måte, med halvtørt bakverk, kaffe ved kjøkkenbordet? Ikke automatisk tenke lunsj med nybakte rundstykker og lekre pålegg, ikke alltid innovative middager og servietter som matcher grønnsakene, men rett og slett bare kunne unne seg den luksusen å stikke innom naboen på en kopp kaffe, eller kanskje heller - be naboen inn på en kopp?

hyttevarianten; pulverkaffe som inntas med utsikt mot høye fjell og med tidvis illevarslende værmeldinger på øret.

ps. det har vært slik at innlegg skrevet i jegform har blitt bloggført av lystige Laika. Men noen ganger må Fruen selv også bruke første person. Vi håper begge to at det vil være relativt klart hvem som forfatter hvilke innlegg, men for ordens skyld ; innlegget om lemen og griseører var fra bikkja.