torsdag 2. desember 2010

Fordi de andre har


Det hender, og faktisk ikke rent sjelden, at Fruen ser vesker, sko og andre lekkerier hun godt kunne tenkt seg. For selv om Fruen er sånn noenlunde forstandig så skal det ikke stikkes under en stol at hun er glad i både pyntesaker og andre ting. Det hender også, men heldigvis mer sjelden, at man får en altoppslukende barnslig lyst til å prøve å grine seg til en ekstragave...
Vi har med glede konstatert at også de søte små er i ferd med å vokse fra den verste grinefasen. Dessverre er den erstattet av en mer tennergnissende argumentasjon, og det er tydelig at de aller, aller fleste i bekjentskapkretsen har absolutt alle livsnødvendigheter tilgjengelig. Og her snakker vi ikke om såpe og varme sokker. Her snakker vi om tv på rommet, kule mobiler, dyre klær, sportsutstyr av ypperste klasse og utenlandsturer i hytt og pine.
Heldigvis har man, etter noen år som mor, blitt kynisk nok til å foreslå ringerunder for å sjekke sannhetsgehalten i disse påstandene. Eller, man går for den slappere versjonen; navngi tre stykker i klassen som har akkurat dette produktet. Mest sannsynlig er ikke det mulig, og de søte små avsløres lett som utøvere av det eldgamle knepet gi-foreldre-så-dårlig-samvittighet-fordi-de-aldri-gir-meg-noen-ting-at-de-blar-opp-helt-hemningsløst.
Interessant var det derfor å overhøre samtaler om julekalendere under gårsdagens juleverksted. For der man selv har levd i den villfarelse at majoriteten av dagens unge rullet seg i ukjent antall gavekalendere, viste det seg at dette ikke stemmer og at vår faktisk var ganske ok ( spesielt etter at de fikk forklart at fiolette hjerter erstattes med annen moro og ikke bare henger som straffepynt).

Men det er så lett å bli revet med. De søte små tror at alle andre har, og noen ganger er det omvendt. Og vi voksne, vi vil jo ha fornøyde harmoniske unger som er med i gjengen. Da er det lett å gi dem en bamse, en t-skjorte, et tv-spill eller hva nå enn det er de trenger akkurat denne gangen for å være som de andre. Men når skal det slutte? Hvilket nivå skal man legge forbruket på før det er ugreit, og hvilke aktiviteter skal vi si ja til bare fordi ungene skal ha det moro? 
For om de får alt de ønsker seg nå? Hva blir det igjen å ønske seg da? Og ikke minst; hvis de venner seg til å få alt de peker på nå hvordan skal de takle overgangen til voksenlivet?

Og om Høvdingen skulle slengt på et spørsmål helt på tampen ville han nok lurt på om ikke enkelte i Huset nå burde vise seg som en ansvarlig voksen og et strålende forbilde og fluksens slutte å vansmekte etter denne Puccivesken...men nei, det gjør han visst ikke. 

4 kommentarer:

  1. Oh yes. Enig enig enig.
    Mine små er jo litt yngre - og har ikke satt igang med hele "de andre har"-regla ennå. De ser forskjeller - men tar det som det det er - folk har det forskjellig, og vi har det "sånn". Men jeg tenker jo på det - om, når det kommer. Niåringen og jeg diskuterte en mulig framtidig mobiltelefon her en dag, når den kom til å komme (han var helt inneforstått med at det var i en fjern framtid). På utsagnet at "mange" fjerdeklassinger har mobil, tok jeg nettopp motspørsmålet om hvem - konkret - det er. Og det kom ingen navn... Ellers var svaret mitt at siden han er eldst, så vet jeg rett og slett ikke når det blir mobil. Det blir nok en dag, men jeg vet ikke når. Det var også greit.
    Fin kalender!!

    SvarSlett
  2. Å, som jeg kjenner meg igjen i dette, akkurat når det gjelder kalender. For sjuåringen forlangte vanlig, kjøpt sjokoladekalender neste år for det hadde alle andre...Ja, helt i orden, svarte den bitre mora som hadde lagt ned betydelige ressurser i en "ordentlig" pakkekalender..hmfp.

    SvarSlett
  3. Enig i alt du skriver her. Det er så mye fokus på det man skal eie for å bli et lykkelig menneske. Men når jeg kikker meg rundt, må jeg si at foreldre ofte er de som allikevel setter standarden. Fordi de ikke evner, eller tar kampen og sier "nei." Fin kalender har dere!
    Ps. tok vekk snøen på bloggen, håper det går bedre å legge inn kommentarer nå!

    SvarSlett
  4. Underveis: Hos oss har en del i Queenies klasse mobil, og de går i tredje...Vi sier nei inntil videre, behovet er absolutt ikke der.
    Elisabeth:Jeg har også tilbudt sjokoladekalender, fra Nille. Men i såfall ville den "ordentlige" bli returnert til Barndommens dal. De ville ikke det likevel.
    HH: Ja, det er vi som lar oss lede, av misunnelse, usikkerhet, dårlig samvittighet og ikke minst - unger med stjerneevner innen argumentasjonsteknikk!

    SvarSlett