om kaker og kjærlighet

Liten og rund var hun, spretten som få og evig opptatt av kvinners liv og deres muligheter. Som gift småbarnsmor tviholdt hun på retten til å ha sin egen systue, og hadde gjerne lærlinger for å gi andre kvinner muligheten til et levebrød.
Både hun og mannen var avholdsfolk, de var opptatt av å te seg pent og de var en pen familie. De ble godt likt i den lille sørlandsbyen de bosatte seg i etter at byen de bodde i før brant.
Ja, slik var historien. Selvsagt var det noen ymt om at det også fantes en annen mann, og et barn som ikke vokste opp. Og hvordan var det egentlig med denne bybrannen, var ikke den tidligere?
Og så nøstes det i arkiv og blant gammeltanter. Sakte endrer historien seg og blir levende. Hun giftet seg ung og fikk to sønner før byen brant og mannen forsvant. Ikke i brannen, men til Junaiten. En sønn døde, den andre levde opp. Skilsmissen ble innvilget i 1907. Da hadde hun truffet han hun valgte selv, den svenske enkemannen. Ny by, nye muligheter, nye barn.
Det ble et bedre liv for dem alle. Men samme hvor godt det var så nektet hun å slutte å jobbe. Samme hva han sa så tviholdt hun på sikkerheten i å ha noe å falle tilbake på.
Det ble bakt til jul i denne familien som i andre familer, men en ting var de alene om; ekebladene som var en vanlig småkakesort der omkring var ikke runde. Den svenske blikkenslageren laget en dag en egen form til sin kone. Hvorfor vet man jo ikke, kanskje hadde han tid til overs? kanskje hadde han lyst til å overraske henne? Eller syntes han rett og slett at et ekeblad skal se ut som et blad og ikke en runding?

Fruen har tre salighetsting etter oldemor; skreddersaksa, en bluse ( så rund kan hun da ikke ha vært) og formen til å lage ekeblader med. Og så håper man at det i ryggmargen ligger litt av arven, viljen til å gå på og ikke bøye av.