Man kan aldri få for mange bøker. Fruen er heldig og kan definere ganske så mye som faglitteratur; bunadbøker, drakthistorie og håndarbeidsbøker sorteres pent i kategorien Nødvendig for faglig vekst.
Her forleden ble Annemor Sundbøs nyeste bok innlemmet i samlingen, og når bare juleforberedelsene er vel overstått planlegger Fruen produksjon av nasjonalromantiske vanter. Riktignok har man ikke kommet lenger i strikkekunstens fingerferdigheter enn til tommelstrikking i tovavotter, emn nå aner det oss at vanter står for tur.
Hittil har boka bare blitt bladd i, og lest litt i hist og her. Annemor Sundbø er en kulturformidler av rang som forteller levende og med god hjelp av sin imponerende samling gamle filler og plagg om norsk strikkekunst. Nå er jo Fruen av de som heller ikke hadde takket nei til en egen shoddifabrikk, men må nok innse at Høvdingen mest sannsynlig ikke ville sett det eventyrlige i å være medeier i en bedrift som omdanner gamle strikke plagg til varme tepper. Derfor får man nøye seg med å lese bøkene til Annemor Sundbø, og la seg inspirere av hennes modeller.
Synet av disse gamle vottene får Fruen til å tenke på tiden før Woody, når en del av det daglige arbeidet bestod i å sende garn hit og dit i vårt langstrakte land, og få pakker med selbuvotter og annen tradisjonell håndstrikk i retur. Nå er denne delen av våre husflidstradisjoner på vei ut. Man kan ikke tenke seg veldig mange eldre damer i bekjentskapkretsen som kunne tenke seg å strikke bladvotter for salg. Da er det jo bra at det kommer en bok som gjør det mulig for oss å lage vottene selv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar