Om bøker og bikkjer

Minner fra bøker har det med å dukke opp i de mest usannsynlige sammenhenger. Nå har Fruen i lengre tid gått og tenkt på Sidsel Sidserk, og gleder seg til å komme til Barndommens dal snart for å få fatt i det eksemplaret som befinner seg der. Dessverre er tegningene, som opprinnelig var ganske så fine og i svarthvitt, preget av en voldsom håndkolorering i naivistisk stil, og boken bør derfor ikke vises til lett påvirkelige barn. 

For en bunadtilvirker er selvsagt denne side serken som kan legges ned og legges ned en inspirasjon, i tillegg til et tankekors om hvordan livet fortonet seg for ikke så altfor lenge siden. Men denne gangen er det ikke fagidioten som har latt seg engasjere, men snarere dyreeieren. For her og der i historien om Sidsel dukker det opp ei geit av den geskjeftige sorten, ei geit som liksom aldri får bestemt seg for hva den er. Det eneste som er sikkert er at den ikke oppfatter seg selv som ei geit, og dermed setter den seg selv i diverse stusslige situasjoner når den prøver seg som ku og hest. Og hvorfor dette kverner og går oppi et fruehue, sammen med julestell, adventskalendere og vinterkulde? Jo det skyldes husets firbente, men ikke så lettbente, Laika.

Lystige Laika har nemlig funnet to stamplasser her i huset. Når vi fyrer bor hun foran ovnen hvor hun evkselsvis steker mage og rygg. Når vi ikke fyrer lunter hun opp og ruller seg inn i en dyn til hun mest av alt minner om en italiensk calzone. Dette er forsåvidt vel og bra. Vi sparer mye tid på å lete etter henne, og siden hun nødig oppholder seg oppå sofaryggen mens hun speider etter katter og kassebiler blir det atskillig færre snutemerker på vinduene. Det som derimot ikke er så bra er den intense motviljen mot å forflytte seg fra stamplass til de hvilesteder vi mener hun bør benytte.

Så ehr en kveld, da Fruen atter en gang så seg nødt til å bære bikkja fra varm seng foran ovn til mindre temperert bur i gangen skjønte man hvorfor Sidsel Sidserk til stadighet dukker opp i bakhodet.

For  om vi ikke akkurat har ei hestesparkende geit i husholdningen har vi en hund som definitivt ikke takler å være hund i norsk vinterkulde og som desperat prøver å markedsføre seg selv som et snilt og hjelpsomt lite menneske. Men dessverre Laika, inntil videre er det du som har pels og poter og vi andre som har pyjamas og ullsokker. Fordeling av soveplasser forblir derfor uforandret.

Slik kan det se ut, når det ikke trekker kaldt fra vinduene. Nå til dags er sofaryggen ubebodd og vinduene uten snutemerker.