Gode foreldre sier også nei

Det dukker stadig opp reviderte ønskelister, både på papir og pr. epost. De søte små finleser reklame, snakker med venner og nye ønsker tilføyes mens andre forsvinner. Uten å slukke lyset i øynene deres, eller forventningene i hjertet må man på en hyggelig måte forklare at ønskelister oppfattes som veiledende og ikke som bestillinger. Det må også oppklares at ingen ( kanskje med unntak av enkelte dollarmillionærer) får alt de ønsker seg til enhver tid, og at det nok ikke ville vært så morsomt heller om alle ønsker og behov ble dekket omtrent før de var uttalt.
For tenk om vi alltid kunne løpe og kjøpe alt hva hjerte og hjerne begjærer, uten tanke på pris, plass  og nytteverdi. Hva skulle vi ønsket oss da? Etterhvert måtte da dette blitt forferdelig kjedelig? Historien om kong Midas nevner vi ikke mer ettersom vi kom til et punkt hvor de søte små rullet med øynene bare navnet ble nevnt...
I Barndommens dal var et av høstens høydepunkt den årlige katalogen over årets bøker som Fruen leste fra perm til perm, og brukte som veileder når ønskelister ble skrevet. Men å få alt som stod der, i tillegg til noe fornuftig og noe ufornuftig, det var vel aldri i noens tanker.
Her har vi for tiden en aldri så liten diskusjon gående, om behovet for et spill ved navn Call of Duty. Så vidt Fruen kan forstå handler dette mest om å skyte hverandre fortere enn svint, og det er en aldersgrense som utelukker halve familien. Den halvdelen av familien som er gammel nok til å spille COD ser absolutt ikke vitsen. Nå er det ikke nødvendigvis slik at den som ønsker seg spillet heller synes det å leke krig er så all verdens stas, men det forslitte argumentet om de andre  dukker opp igjen og igjen. De andre spiller det, de andre snakker om hvor langt de har kommet.
Og vi snakker og snakker. For skal man la andre styre hvilke aktiviteter barna skal drive med? Er det at andre lar avkommet spille spill med relativt høy aldersgrense et godt nok argument til at man selv slipper elendigheten inn i huset?
Og hvorfor er vi så redde for å si nei når de søte små ber om noe?
Veldig ofte, når de søte små skal oppdras litt ekstra tyr Fruen til følgende argument:
Vi gjør ikke dette for å være ekle. Vi gjør dette for at du skal vokse opp til å bli et menneske andre har lyst til å tilbringe tid sammen med.
Ved å sette grenser og være tydelige på hva vi ønsker av våre barn og hvordan vi håper de skal bli som voksne hjelper vi dem mer på veien mot voksenverdenen enn om vi til stadighet føyer dem av redsel for å være de kjipe foreldrene. Selvsagt kan det ende med gråt og tenners gnissel, og ville beskyldninger om å ikke forstå noe som helst, ever. Men det å se gleden deres når de får noe de virkelig ønsker seg, eller høre et stjerneøyd barn puste Det trodde jeg aldri jeg skulle få, det er verdt noen diskusjoner ved matbordet.
Det hender Fruen forteller de søte små om saker og ting hun ønsker seg også, men som rett og slett ikke er oppnåelig. Eller at behovet er rett og slett ikke til stede. For selv en jålete sydame kan se at de høyeste. tynneste hælene fra Christian Louboutin, de er det ikke plass til slik livet er nå. Derfor forblir de et ønske. Hvem vet, kanskje får man dem en gang når livet er mer utadvendt, eller kanskje har man innen den tid funnet noe helt annet å ønske seg.
Men i det å ønske seg noe ligger også en drøm, en fantasiverden. Og den verdenen vil vi fryktelig gjerne at ungene skal få lov å beholde. De skal våkne julaften, kretse rundt juletreet og undres over hva som er i gavene uten å sitte med en bestilllingsseddel og krysse av etterhvert som papir flerres av.
De skal få føle forventning! Den gaven skal vi ihvertfall gi dem.