tiddelibom og skivebom

Snømengden er variabel her i distriktet. Den vinteren man var hjemme med mini-Queenie falt det snø fra begynnelsen av oktober til slutten av april. Deretter var det noen år med mer normale forhold, mens det forrige vinter ble satt nye rekorder i snømåking igjen. Naboene som kom flyttende i januar i fjor var betenkt, vel hadde de hørt at bygda er et snøhøl men dette hadde de ikke ventet seg. Hyggelige som vi er, forsikret vi på tro og ære at dette var unntaket. Vanligvis dekker ikke snøen syriner og søppelkasser.
Nå er de akkurat hjemkommet etter tre uker på sydlige breddegrader, og Fruen føler blikkene deres i nakken hver gang de er ute med snøskuffe - haha, hvert sjette år du liksom...
Her snør det, morgen, middag og kveld. Søppelkassene forsvant for flere uker siden, syrinene og fjorårets nye eiketrær står som skrantne strå inni snøfonnene og lystige Laika spretter som en hare for å komme seg opp til utsiktspunkt nummer en.
Nå vil vi ha vår! Lave sko og råtten snø, fregneneser og utekaffe, hestehov og tynne hansker!

Fyse og huttetu

Ærlig talt, hvor dum kan man bli? Forrige uke begynte høyre arm å murre. Vennlig med bestemt hintet den om at uttøyning kan være lurt etter lange sydager. Men hva gjorde sydamen - joda, det dummeste av alt. Hun bevilget seg tre dager uten sying, strikking eller brodering. Det har ført til stiv skulder, øm arm og slett humør. Og så spør man seg selv; når skal man lære dette her da? Når skal man bli voksen nok og kjenne egen kropp godt nok til å vite at jevn belastning er det som skal til, ikke unødige opphold som bare fører til stivhet og slett lune. Akkurat som om Marit Bjørgen ville lagt seg til i godstolen i tre dager liksom...
Muligens vil det hjelpe med en liten rødvinsmarinering av kropp og sjel? Vi får se. En fattig trøst er i det minste at kamerakabel er på plass, og at den stusslige svart-hvittbloggingen går mot slutten. I tillegg er det muligheter for freske innspill fra gjesteblogger Queenie, som har startet en bokproduksjon som effektivt fjernet fruens behov for å gå på mammutsalg.

Om å bruke en samekniv

For noen uker siden kom Queenie hjem og flommet over av nyttig informasjon om samenes ve og vel. I anledning samefolkets dag hadde klassen lært om reindrift, duodji og hva en samekniv kan brukes til.
Nå er jo de søte små forholdsvis vant til både reindrift og knivbruk, og ettersom far i Barndommens dal lager kniver inspirert av duodji hadde nok frøkna solgt seg selv inn som en fremmelig ekspert på feltet. Fruen måtte imidlertid skuffe henne, intet sameblod renner i våre årer selv om det har vært en vanlig oppfatning blant venner og bekjente. ja, det var sågar en oppesen dyreverner som i sin tid mente far hadde rappet jobben fra en same. ( dette var basert på grunntanken at samer=reindrift, og Fuens motspørsmål om hvorvidt det var riktig å importere samer til Barndommens dal fremfor å benytte seg av lokal arbeidskraft falt på steingrunn).
men, altså. Queenie hadde blitt presentert for et prektig eksemplar av en samekniv, med et blad så langt som en arm og like skarp som en stoffsaks. Denne var, i følge vår nybakte spesialist, uhyre velegnet til hugging av reinsdyr.
Høvdingen og Fruen er derfor beroliget; våre høstlige utflukter til landlige slakteseanser er bare barnemat i forhold til hva barn lærer på skolen nå til dags...

Ta dine årer?

Høvdingens familie har hytte der svigerfar trådte sine barnesko. Der har også flere tanter og onkler hytter, med søskenbarn og søskenbarns barn inne rekkevidde. En ganske annen tilværelse enn hytta i Barndommens dal som ligger langt fra nærmeste nabo... Nå har vi vært i Høvdinghytta, og feriens høydepunkt var den lokale basaren på den nedlagte grendeskolen, med levende musikk, allsang, vill tipping på puslespillbrikker i pose og salg av årer. Det siste reagerte Queenie kraftig på - årer er til å ro med, ikke for mulige gevinster.
Om vi vant? Ja, en stk pute, egg fra frittgående høner og grytekluter ble med hjem. Trillebår, lokal sider og dagskort på det lokale skisenter gikk vi glipp av. Dessverre gikk alle gevinstene til Woody, noe som medførte fremtidig boikott av den slags aktiviteter for familiens yngste.
Hyggelig er det, med slike treff hvor hele grenda med fastboende og hyttefolk samles. Fruens hjertesukk er bare at det godt kunne vært mens man ennå var blant de lykkelige med luftig hår istedenfor den prektige sleiken man opparbeider gjennom dager med skilue og uten dusj...

Om glede

Det sies så viselig at bakom skyene er himmelen alltid blå. Noen ganger er skyene tette og mørke, andre ganger lette og hvite med små solstreif, men samme hvor mørkt alt er så er det likevel håp om bedre tider.
De siste uken har vært travle og utfordrende for Fruen, men også morsomme og utviklende. Man har latt seg intervjue om sorg, noe som åpnet gamle sår. Man har holdt kurs i bunadsøm, hvor det store flertall er atskillig eldre enn en selv. Og, man har fått en konsulentuttalelse på manus som fikk Fruen til å lengte etter stive drammer og vinterdvale.
Alt dette, kombinert med en aldri så liten bronkitt har ført til at Fruen akkurat nå lengter etter å kollapse på toget til vinterland, og å gjenforenes med Høvdingen, de søte små og lystige Laika.
Men, først skal man i anledning sola som skinner på hvit snø og relativt rene vinduer, sette opp dagens liste over hva man gleder seg over.
1. Høvdingen har vært en del av livet i nitten år. Hele vårt voksne liv har vi tilbrakt sammen, og etter hvert med de søte små. Vi kjenner hverandre, vi unner hverandre fremgang og vi klarer å balansere relativt ulike karrièrer uten at den ene må jenke seg.
2. Det å stå foran en forsamling og snakke fag og føle at man engasjerer og skaper ettertanke, det er stort. Det er stas å få folk til å revurdere sin oppfatning av å være sydame, og hvorvidt det er viktig og riktig å satse på en utdannelse hvor man i stor grad må skape sin egen fremtid.
3. Det er fantastisk å ha en redaktør som beroliger og sier alle de rette tingene når man selv føler seg forfulgt og forhatt av en konsulent som bare gjør jobben sin.
4. Fine , fine venner som arrangerer førti årslagene sine på hytter langt inne i skogen, hvor man går på ski inn og ha lange spennende samtaler med mennesker man har kjent hele livet og mennesker man aldri før har møtt.
5. Det er fint å vite at selv om Storesøster er død og savnet er der hver dag, har man klart å bevare gleden over livet og evnen til å glede seg over de store og små hendelser i hverdagen.
6. Og akkurat nå - den store gleden i å ha en ferdig pakket fjellsekk, ski og liten håndbagasje inneholdende strikketøy, The book thief og broderi som man skal bedrive en togtur med.

om gjenkjennelse

Uten at man på noen som helst måte er kjendis, så hender det at folk drar kjensel på Fruen. Dette viser seg vanligvis å henge sammen med en tidligere karrière som diskenspringer i et større etablissement i Tigerstaden.
Samme etablissement er forøvrig ikke like høyt elsket av alle kunder, ettersom det er delte meninger om nivået på service og kunnskap ( bortsett fra på Fruen da....)
Derfor har Fruen valgt denne vinklingen når hun presenteter seg i faglige sammenheng;
Jeg er Fru Storlien, og hvis dere synes dere drar kjensel på meg kan det være at dere ved en tidligere anledning har skjelt meg ut i garn- eller bunadavdelingen i Oslo.
Ikke bare er dette en finfin måte å bryte isen på og få samtalen i gang, det er også en finfin måte å avverge senere katastrofer på. Trodde man helt til i går. Da kom nemlig den spontane reaksjon - å herregud, er det deg!
I dag avsluttes kurset. Mange flinke elever har fullført ni moduler innen bunadopplæring, andre like flinke elever har gått deler av modulrekka. I går var det festmiddag med fylkesmann og diverse aktører. I kveld blir det sushi med Høvdingen. Det blir stas!

Spise og sy, sy og spise

kl 8. frokost
kl 11. kaffe
kl 13.30 middag
kl 16.30 kaffe
kl 18.30 kveldsmat

Innimellom matpausene syes det prøvelapper på bunader, liv prøves inn og det samtales om bunader og kunder og om de gleder og bekymringer man ellers møter som bunadtilvirker.
Akkurat nå er Fruen mest bekymret for hvordan de hyppige matpausene påvirker gleden ved å bære bunad i morgen kveld... En mulig løsning er å heve bunaden ørlite grann på skuldrene slik at den fjerner seg fra det ømme punktet øverst på magen...

Det var en gang...

Det var en gang en liten frøken som ikke var så all verdens flink til å si r. Dette resulterte i to ting, som forsåvidt hang sammen. Det ene var ukentlige besøk hos logoped, det andre var de ukentlige morsomhetene som ble levert fra kateter og medelever hver gang frøkna skulle til logoped. Logopeden var forøvrig en fløytespillende ung mann med lite hår og smalstripede beige kordfløyelsbukser.
Kombinasjonen av fløytespillende logoped og ukentlige morsomheter om å skulle lære å snakke førte til en gradvis mer innesluttet frøken, som unngikk høytlesing, telefoner og mye annet som innebar det å heve egen stemme.
I voksen alder skjønte frøkna at slike holdninger ikke var noen direkte hjelp i hverdagen, og jobbet derfor en sesong som abonnementselger hos en større avis. Om ikke antall abonnenter sprengte skalalen så tok ihvertfall snakkingen seg opp.
Nå har frøkna blitt en verdig Frue, og selv om det fremdeles sitter en liten isklump i magen hver gang man skal presentere seg i en forsamling, har man kommet så langt at det faktisk er mulig å holde kurs. Det er mulig å ringe fremmede mennesker, og det er mulig å lese høyt.( ihvertfall for egne barn) Alt dette tenkte Fruen på da telefonen ringte i ettermiddag og en stakkåndet telefonselger forgjeves prøvde å bli kvitt noen lodd. Noen ganger er det helt ok å bli eldre...

På denne dag...

Vi feirer ikke morsdag. Ikke farsdag heller. Kjærlighet og omtanke gir vi når det faller seg naturlig og er fortjent, ikke når handelsstanden synes vi bør vise litt ekstra godvilje. Men når Woody kommer hjem og ytrer ønske om å gi Valentine kort med Love hearts, da smelter Fruen nok til å oppsøke Google maps og være budbil for den blussende sønnen.
Årsaken til denne ekstreme innsatsviljen fra mor gikk for sent opp for sønnen - han måtte fortelle hvem den utkårede er...

Sånn forøvrig er livet ganske ok. Fruen er innkvartert på hotell og skal bedrive kursing en hel uke. Det innebærer en uke uten de søte små for mor, og en uke alene med de søte små for far. Dette kan bli storveis for alle parter!

Være tilgjengelig og i live

Det å miste Storesøster preger livet på mange måter. For Fruens del innebar det å gå fra å være lillesøster til å være, om ikke enebarn, så eneste gjenlevende barn.
I korte perioder kunne man ønske at Bardommens dal ikke var mange timers bilkjøring unna, og at det var lettere å stikke innom de gamle når det er behov for det. Det er ikke moro å ha en far på krykker og en mor som ikke kjører bil, og selv være langt unna når snøen laver ned og behovet for hjelp er der, uuttalt, men til stede.
En annen konsekvens av Storesøsters død var forpliktelsen til å holde seg selv i live. Nå er det jo på ingen måte slik at man ønsker å gå hen og dø, men de stadige kommentarene om at - nå må du være ekstra forsiktig, vi har jo bare deg ( og selvsagt Høvdingen og de søte små etterhvert) legger visse dempere på livsgleden. Det å alltid måtte ringe hjem til Barndommens dal hvis man har vært på langtur med bil, knapt nok kunne fortelle det om en av de søte små har slått hull i hodet eller blir syke, det er noe av det som følger med i en sorgprosess. Da Woody ble innlagt med mulig hjernehinnebetennelse for noen år siden, var det verste av alt å ringe til Barndommens dal og høre hvor små og tynne de ble i stemmen.
Høvdingen har en jobb hvor mulighetene for å jobbe utenlands dukker opp en gang i blant. Hittil har vi sagt nei, det er vanskelig nok å være fem timer unna. Hvordan ville det da vært med fem tidssoner?

Det hender Fruen er sinna som en veps fordi Storesøster slapp unna.

Du snakker om bunad...

"Hei. Kan du tenke deg å holde et foredrag hos oss om bunadtilvirkerfaget?" Forespørselen dukket opp i mailboksen sent i høst, og Fruen brukte ikke lang tid på å finne ut at - joda det kan man man absolutt tenke seg.
Sånn i ettertid, når tid for foredrag nærmer seg, angrer man selvsagt som en hund og lurer på hva i all verden man skal snakke om.
1. Fagopplæring før og nå? Vanskelig siden faget er relativt nytt og de fleste som tar svennebrev er selvlærte.
2. Kampen mot Kina? Huff, det er så opplagt. Alle snakker om Kinabunader, og denne utviklingen har stort sett alle håndverksfag. Det meste flagges ut, og så får vi som biter oss fast her til lands argumentere for hjemmesydd som best vi kan.
3. Hvordan disponere arbeidsdagen på egen systue? Haha, den krever selvinnsikt. Noen dager spretter man opp og syr friskt fra morgen til hentetid, andre dager er det kaffe, rydding, planlegging og så litt styrtjobbing om kvelden. Eller kursdager hvor jobben er på kveldstid, og hovedbeskjeftigelsen før det er å plassere barn hos gode mennesker som ikke farter og flyr på kveldstid.
4. Kuriøse kunder? Dette er jo det aller morsomste å snakke om, men en ting er å blogge om disse menneskene som stiller de mest fantastiske spørsmål. Noe annet er å stå i en forsamling og berette for så å garantert treffe en av nevnte kunder etterpå.

Jaja, man tenker videre. Men, for å bruke siste kategori litt til skal en liten kundehistorie fra butikklivet få slippe til:
Klokken er sånn ca 14.30, og Fruen merker virkelig at det var lunsjtid for noen timer siden. Ettersom syttende mai nærmer seg med stormskritt er ikke kundene interessert i at forkjølet bunaddame har romlende mage, og samler seg friskt rundt disken med spørsmål og henvendelser. Inn strener en velstelt dame med høyt hår og lemper en dresspose på disken, mens hun erklærer at denne bunaden er for trang og må syes ut. Dette ble hun oppmerksom på da hun var i et meget fint selskap i november, og siden det nå er tiende mai vil hun gjerne ha gjort noe før nasjonaldagen.
K: Det er jo tross alt bare en liten jobb på et par-tre timer,så det kan umulig være noe problem.
F: Dessverre, det er et problem. Vi er overarbeidet, og har ingen timer til overs. ( samtidig tenker man at Det hadde muligens vært en idé å kommet tidligere, siden du har vært oppmerksom på dette en stund?)
K: Jammen, altså. Jeg hadde jo tenkt å gå ned litt da, og så klarte jeg ikke det. Og nå er jeg her og vil ha sydd ut bunaden min som jeg fikk sydd her for atten år siden.
F: Det går ikke. Jeg må bare beklage, du kan komme tilbake neste uke. Men det går ikke nå.
K: Dette synes jeg er usedvanlig lite serviceinnstilt, kan jeg få snakke med sjefen?
F: Ehem , det er faktisk meg det.
K: Kan du ikke ringe en av sydamene dine da, en av dem har vel litt tid en kveld? Det tar jo bare et par timer. Hadde jeg ikke vært så opptatt kunne jeg gjort det selv.
F: Dessverre. Sydamene har vanlig arbeidstid, og jeg kan ikke pålegge dem overtidsarbeid. De har familie og et privatliv,og har rett til å disponere fritiden sin selv.
K: Tar dressposen med et ilskt blikk: Vet du hva. Hvis jeg vil høre politisk preik leser jeg aviser, jeg går ikke hit for å tigge og be om hjelp. Jeg er rystet!

Det var forsåvidt Fruen også....Noe som aldri slutter å forundre, er synet mange har på såkalt kvinnearbeid og hvor tjenestevillige vi forventes å være. Vel er man velsignet med en jobb som tidvis flyter over i hobbyavdelingen, men litt liv kan man vel unne seg ved siden av også?

Hjelp mottas!

Twilight-sagaen er nå ferdiglest, og bevares. Kjærligheten er rødglødende som vampyrøyne og varm som et varulvhjerte. Selv kunne man kanskje tenke seg å være sytten år og ha all visdommen en hundreåring har. Men, slik er det ikke- Isteden sitter man her. Førti år, askeblond og frustrert.
Mulig har noen ørsmå detaljer gått Fruen hus forbi, men hjelp meg her da dere? Så vidt Fruen har forstått, har ikke vampyrer hjerte. Ei heller er behovene for mat, drikke og etterfølgende toalettbesøk til stede. Hittil tyder alt på at det er minimalt med kroppsvæsker i disse vesenene. Spørsmålet er da, hvordan i all verden kan de få barn?
Enlighten me, please!