Bunadutstilling

Hvis du tilfeldigvis befinner deg i nærheten av Notodden i sommer bør du absolutt ta turen innom Heddal Bygdetun og se utstillingen om Anne Bamlebunadene.

En detaljrikdom av en annen verden, utallige variasjoner og en enkel innføring i hvor mange valgmuligheter som kan finnes i en og samme bunad. Utstillingen er ikke stor, men den er stor nok. Du ser hele bunader, eksempler på skjortebroderier og gamle prikkemønster. 

Anne Bamle 1884- 1972

Anne Bamle, som i dag er kjend for å ha utvikla det ho sjølv kalla Heddalsbunaden, blei fødd 13. november 1884 på garden Bamle i Nordbygda i Heddal.

Etter at ho hadde fullført skulegangen på Notodden, gjekk ho ei kort tid i lære hos ei sydame i Skien. Seinare drog ho til Oslo. Medan ho budde i Oslo, tok ho på seg sundagsvakter på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Der fekk ho interesse for soga og gamal bygdekunst. Anne Bamle vanka også ein del i Bondeungdomslaget, kor det var mykje aktivitet og mange kulturpersonar som sette fokus på den norske folkekunsten

 I Oslo kom ho i kontakt med miljøet kring kulturentreprenøren Hulda Garborg (1862-1934). Ho henta inspirasjon frå gamle folkedrakter i arbeidde med å lage nye festdrakter. Forretninga «Heimen» tok på seg oppdraget med å saume draktene. «Heimen» hadde i fleire år laga ei «Hitterdalsdragt», inspirera av dei gamle raudtrøyekleda som blei bruka i fleire bygder i Aust-Telemark i fyrste halvdel av 1800-talet.

 Anne Bamle sauma si fyrste bunad i 1914 etter mønster frå «Heimen».  Det var denne bunaden ho tok utgangspunkt i da ho etter fleire år i Oslo slo seg ned som bunadsyerske i Notodden.

 Ho reiste rundt om på gardane Heddal og nærliggande distrikt og spurde etter gamle raudtrøyedrakter eller delar av slike. Inspirasjon til broderia henta ho frå dei broderte sokkane og vantane som blei bruka til dei gamle kleda. I tillegg til det ho hadde sett og lært den tida ho var i Oslo, blei det ho fant i skåp og kister grunnlaget for det som skulle bli hennar eigen variant av drakta frå bygdene i Aust-Telemark.

Inspirasjon Anne Bamle henta inspirasjon frå dei gamle raudtrøyekleda som blei bruka i Aust-Telemark i fyrste halvdel av 1800-talet.
Sjølv om Anne Bamle henta inspirasjon frå dei gamle folkedraktene, tilførde ho også mykje nytt til bunaden ho konstruera. Nede på stakken utvikla ho store og vakre broderi og bak på trøya sette ho ei rose fordi ho meinte det var så snøtt der. Det er særleg bruken og omfanget av broderi som kjenneteiknar Anne-Bamle-bunaden.
Anne Bamle syntes det var viktig at folk kledde seg rett når dei gjekk i bunad, med svarte sko og strømper og med noko på hovudet. Ho laga difor falske lausvipper, sidan mange ikkje hadde langt hår. Til dei gamle kleda blei det bruka kvitt linskaut med oppåknytt silkeplagg. Dette er noko Anne Bamle vidareførde, men i tillegg sauma ho ei rose på snippen bak på skautet. Til bunaden laga ho også ei låslomme fordi det ikkje passa å bruke ei vanleg handveske til. Sjølv sa ho at: «Ikkje elt det gamle va fint. Det e om å gjørå å få det så fint som råd, gjer ein ikkje det, vi ingen ha det».
Såleis kan ein seie at arbeidet hennar ikkje berre er rekonstruksjon av gamle klede. I si levetid var Anne Bamle involvera i arbeidet med om lag 2000 bunader. Ofte fekk ho andre til å brodere for seg, men mønstra teikna ho sjølv på. Ho let kunstnaren og estetikaren få stort spelerom. Mangfaldet i broderia hennar, både når det kjem til bruk av farge og form, vitnar om nettopp dette. Ein seier at Anne Bamle-bunaden anten har ranke- eller prinsessebroderi. Rankemønsteret har lange tradisjonar lokalt, men prinsessemønsteret var det Anne Bamle som utvikla. Namnet «prinsesse» viser til dei så kalla «prinsessebunadene. Heile tre bunader blei i si tid gitt til kronprinsesse Märtha. Den fyrste bunaden blei borte under brannen på Skaugum i 1930 og den andre forsvann under okkupasjonen. Den tredje bunaden har barnebarnet prinsesse Märtha Louise arva. På den fyrste «prinsessebunaden» flytta Anne Bamle rosene frå mora si brudesokkar over på bunadstakken. Det var desse rosene som blei utgangspunktet for prinsessemønsteret.

Tekstene om Anne Bamle kommer fra hjemmesiden til Heddal Bygdetun. 

Hvis du vil lese mer om Anne Bamle og bunadene anbefales boka Anne Bamle og Øst-Telemarksbunaden - et livsverk av Anne Haugen Wagn og Guro Nordby.

 Utstillingen er initiert av Alfhild Jørgensens Eftf på Notodden, butikken som har størst utvalg av arbeidene hennes.

Heddal Bygdetun er åpent hver dag 10 - 17,  og utstillingen står frem til 31.august. Og forresten - hvis du ikke har umiddelbare planer om Telemarkstur så bør du tenke deg om - denne utstillingen er verdt å få med seg.

Vest-Telemark

Jeg broderer videre...for kunden skulle ikke bare ha bunad, hun skulle ha sjal også. 

Så, nytt billeddryss. 

Og selvsagt burde jeg tatt bilder etter å ha presset, for stoffet ble glatt og fint og alle skrukker forsvant.

God sommer forresten:)

Her skinner sola og  jeg er på handverksveke i Vågå og har det aldeles strålende.

Blanke bånd

 Jeg har brodert en smekkebunad fra Vest-Telemark, med kunstsilkebånd på stakk og forkle. På plansjen som fulgte med var det vist flere fine fargekombinasjoner, og siden jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle løse dette gikk jeg for følgende variant:
Annenhver blomst i klar og dyp rød, og så varierte jeg fargesammensetningen på alle rapportene. Det  eneste som er helt konstant er de blå på siden av rød blomst og alle konturstingene er i samme farge.

Slike oppdrag tar tid, det er utfordrende å jobbe med denne stoffkvaliteten som drar seg og ikke er like samarbeidsvillig som ull. Jeg har slitt med motivasjonen underveis og kuttet litt ned på den daglige dosen brodering. Men ettersom arbeidet begynte å nærme seg ferdig begynte det samtidig  å bli morsommere. Og nå kunne jeg nesten tenke meg å brodere en til.

never trust a smiling dog

Hmmm

Litt usikker på hva hunden prøvde å formidle her forleden.

Det eneste som er helt klart er at hun kom med en ganske god, men ikke særlig tillitvekkende, variant av et smil.

Og at hun var interessert i påfyll av mat...

( Og kanskje prøvde hun å formidle at enkelte sitter med mobilen litt vel tilgjengelig hele tiden og dermed kan ta helt unødvendige bilder av smilende hund )

Det jeg kunne blogget om

 Jeg kunne blogget om hvor fint og grønt det er i hagen, hvordan alt bare vokser og at jeg til og med har fjernet de visne blomstene på rhododendronen. Jeg kunne blogget om at vi prøver oss på sommerfuglbusker ( igjen) og at alle staudene overlevde både vinteren og snøen som falt i mai.

Jeg kunne blogget om lanseringsfesten for programmet til Oslo Strikkefestival. at det var kjempemorsomt å spille sauebingo og at jeg som vanlig ikke vant noe som helst. Men - jeg fikk se og ta på masse fint garn, og er ganske sikker på at jeg må en tur på festival i september,

Jeg kunne blogget om at vi har fått laget og sendt ut invitasjoner til konfirmasjon, og at det er både fint og rart at husets yngste faktisk skal konfirmeres allerede. Ærlig talt, det er ikke så lenge siden hun ble døpt? Jeg kunne blogget om at jeg har pioner fra egen hage på kjøkkenet og at det bare ble med fjorten maur inn.

 Jeg kunne definitivt blogget om det som skulle bli de lekreste pizzasnurrer og som gikk i total oppløsning på grunn av litt for mye fuktighet i fyllet og måtte skuffes opp i muffinsformer. Jeg valgte å kalle det Pizzins og de smakte helt greit. Et typisk eksempel på at det hjelper med litt ost og at det lønner seg å enten ha eller lage en plan B.

I tillegg kunne jeg blogget om at eldstemann har gått ut av videregående skole. Jeg kunne blogget om hvor fint og vemodig var å se han stå på scenen sammen med resten av klassen og være ferdig og på full fart inn i voksenlivet.

Men har jeg blogget om noe av dette? Neida. Jeg har, jeg vet nesten ikke hva jeg har gjort. Jeg har jo jobbet, men ikke mer enn vanlig og livet går i samme tempo som det alltid gjør. Jeg har rett og slett ikke fått satt meg ned. Om jeg er lei av bloggen? Nei, men samtidig ser jeg at den har endret seg. Det begynte som en skravleblogg om alt og ingenting og har sakte men sikkert endret karakter. Nå er det mye bunad, fag og broderi og forsvinnende lite om de andre som bor her i huset. Jeg deler sjelden husmortips, og selv Laika holder seg mer i bakgrunnen. Så blir jeg usikker, for dere som kommer til når jeg skriver seriøst om bunad - vil dere også lese om pizzini og juleverksted? Og dere som begynte å lese fordi jeg skrev om mammalivet, gullkornene til Woody og innfallene til Queenie - henger dere med selv om de søte små har måttet vike plassen for plattsøm og prikkesting?

Er det greit med hummer og kanari?

Leseutfordring 2017: Desiree

1. En bestselger fra 2016 - Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen 
2. En bok med et navn som tittel - An-Magritt av Johan Falkberget
3. En bok med rødt omslag - Desiree av Annemarie Selinko
4. En bok skrevet før 1900 - Forraadt av Amalie Skram
5. En bok skrevet før 2000. Her har jeg tatt meg til rette. Jeg har byttet kategori og opprettet Biografi og valgt Dynastiet Romanov av Simon Sebag Montefiori
6. En bok med handling fra et sted du ønsker å besøke - De fortapte spillemenn av Vilhelm Heinesen
7. En bok med tall i tittelen - DE tre musketerer av Alexandre Dumas
8. En bok på mer enn 600 sider - The winds of winter av George R.R. Martin
9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner  - Markens Grøde av Knut Hamsun
10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan- Mi briljante venninne av Elena Ferrante
11. En bok som kun har ett ord i tittelen - Dadland av Keggie Carew
12. En bok som ble publisert den året du ble født - Gjøkeredet av Dale Wasserman


SE her ja, nå begynner det å hjelpe seg...Jeg synes det har gått litt tregt med å krysse av på lista, men nå ser jeg at det faktisk minsker litt på antall bøker som gjenstår. Nå har jeg lest kategori 3 - en bok med rødt omslag.
 Her gikk jeg for en gammel favoritt, Annemarie Selinkos bok om Desiree, silkehandlerdatteren fra Marseille som forlover sge med med Napoleon, gifter seg med Jean-Baptiste Bernadotte og ender som dronning av Norge og Sverige. 
Så ja, her ligger det an til dypdykk i historien, interessante anekdoter og livskloke betraktninger. Men det får vi ikke. Desiree Clary er ung når vi først møter henne og fremstår som en ganske så normal tenåring. Lett å glede, lett å kjede. Og det fortsetter hun med. Hun er blid og fornøyd, kvitrer seg gjennom livet og har få ( eller ingen ) dype refleksjoner.
Når jeg sier at dette er en bok jeg liker godt og som jeg har stor gled av å lese om igjen er det av flere årsaker:
 - jeg synes det er godt å lese noe skikkelig lettlest innimellom
- jeg liker historie
- jeg synes hun er en interessant person. 
- jeg liker den muntlige skrivestilen. Ved å holde en lett tone hele veien føler jeg at jeg kommer tett innpå hovedpersonen. Jeg liker også at hun ikke fremstår som en politisk brikke, en spekulativ dame eller en storpiller. Hun er bare med og gjør det beste ut av situasjonen. 

Jeg leser mye og jeg leser variert. Og noen ganger bruker jeg slike litt enkle innfallsvinkler for å komme nærmere på epoker jeg vil vite mer om. Det fungerer fint.
Nå må jeg imidlertid ha et lite opphold i leseutfordringen ettersom jeg er ivrig  opptatt med Napoli-kvartetten.For tiden liker jeg Elena best. 

Sommer 2017

Vi har begynt å planlegge sommerferien. Det vil si at vi har flybilletter til Edinburgh og en vag plan om å leie bil og kjøre til London. Dette har vi tenkt å bruke en ukes tid på, noe som tilsier at vi får svært god tid. Returbilletter er ikke kjøpt, og vi ser for oss en ganske spontan ferie ( bortsett fra at jeg synes det er helt toppers å lese reiseguider og skrive lister over steder vi skal se, bør se og som det hadde vært stas å se når vi likevel bare er så&så langt unna...altså ikke helt spontan)

Hittil har vi kommet opp med følgende must-see:
Kafeen i Edinburgh hvor J.K. Rowling skrev begynnelsen på Harry Potter
Hadrians mur, ihvertfall deler av den...men hvilken del vet vi ikke
Katedralen i Durham
The Bronte Parsonage, hvor Emily, Charlotte og Anne Bronte vokste opp
Highclere Castle, også kjent som Downton Abbey

Enkelte kunne tenke seg å finne det hemmelige utsalgsstedet for Rowan Yarns, hvis noe slik finnes andre steder enn i min fantasiverden, og noen små brodeributikker/håndarbeidsbutikker/bokhandler med uante mengder bøker om håndarbeid. Og for husfredens skyld kan det godt være en koselig kafè i nærheten for de av oss som ikke er så begeistret for garn.
I tillegg kunne vi tenke oss å finne en badeby, gjerne en pastellfarget en som er litt sliten men likevel kul, med god sjømat. Scarborough? Eller noe i Norfolk?

 Kort sagt, mye er åpent og og tips mottas med takk.

Dette innlegget har ligget klart i noen uker. Første gang jeg skulle publisere det var det terrorangrep i Manchester. I helgen skjedde det i London. Jeg kunne ikke legge ut et innlegg om hvordan vi gleder oss til ferie i England akkurat da. Kanskje passer det ikke nå heller, kanskje skjer det noe igjen i morgen eller neste uke. Kanskje forflytter ondskapen seg til et annet land. Det eneste jeg vet er at terror rammer tilfeldig, og at vi ikke kan la ren redsel styre livene våre. 

Lyden av allværsjakke

Det falt en vegg ut av tilværelsen da Storsøster døde og selv om livet er godt vil det alltid være en som mangler.

Jeg tenker ikke så ofte på hvordan det kunne vært hvis Storsøster fremdeles var i live. Det har jeg sluttet med. Jeg vet ikke når jeg sluttet å tenke på dette, det at vi kunne vært to, at jeg skulle hatt en søster å besøke, utveksle erfaringer med, ringe til. Det er så mye som har hendt, så mye som har forandret seg i løpet av disse tjueto årene. Jeg vet ikke engang om jeg er den samme, om hun ville kjent meg igjen.
Men jeg tenker på hvordan det var å ha en Storesøster. Jeg tenker på den tryggheten hun representerte.  Det finnes tross alt ikke noe mer bestandig enn fornuftige storesøstre. Jeg tenker på hvordan det var oss to, storesøster og lillesøster. Ikke alltid like enige, ikke alltid like gode venner, men alltid oss to.
Jeg tenker på hvordan det har vært for mine barn å vokse opp med en tante de aldri har møtt, en tante som bare er et navn og et savn. Vet de hvordan det er å skulle balansere savn og glede på dager som rommer begge deler? Skjønner de hvorfor jeg snakker om henne, hvorfor jeg vil at hun skal være med, være en del av livet mitt?
Jeg tenker på at livet går videre. Facebook minner meg på at de hun gikk i klasse med fyller femti år i år. Jeg tenker på at  det gjør litt vondt hver gang jeg ser disse gratulasjonene.
Jeg tenker på at denne sorgen, dette savnet alltid vil være en del av meg. Og jeg tenker at samme hvor mange år som går, samme hvor gammel jeg blir så vil jeg aldri slutte å kjenne et lite hugg av forventning når jeg hører den helt spesielle lyden av allværsjakke bak meg eller kjenner lukten av Neutrogena håndkrem. Jeg vil alltid snu meg, se meg om og i et lite glimt ønske at hun står der og smiler.
For i tankene mine er hun så levende, så nær, at jeg fremdeles ikke helt klarer å ta inn over meg at hun ikke er her.

4.juni

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg

at hjarta skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um»

Olav H. Hauge

                                       

Hun vil alltid være Storesøster. 

Hun som stod i bakgrunnen og gremmet seg grenseløst mens lillesøster insisterte på å kjøpe l-o-v-e h-e-a-r-t-s.

Hun som alltid hadde en god idé om hvordan matteleksene kunne løses på en enklere måte enn det lillesøster lenger nedi klassene forstod.

Hun som, når lillesøster prøvde klær, alltid sa- den er jo fin, men jeg ville ikke hatt den.

Hun som døde for tjueto år siden i dag. Hun som alltid er med i tankene mine. 

Tenk å kunne ta en telefon, høre den lyse, gode stemmen hennes. Tenk så fint det hadde vært.

Ut på tur

Et av de aller, aller fineste stedene i hele, vide verden er  Øvre Sjodalen. Når du kommer nedenfra, passerer Postfurua og tipper kanten ved Krambua er det som om alt faller på plass. Eller når du kommer ovenfra og bilen helt av seg selv saktner ved Vargebakka og Sjodalen vider seg ut foran øynene dine.
Jeg passerte tirsdag ettermiddag, og en av fordelene med å være alene i bilen er at du kan stoppe på absolutt alle de fine stedene, gå ut av bilen, sukke lykkelig og vite at det snart er ferie på ordentlig.
Dessuten kan man stoppe og plukke blomster. Det er ikke noe galt med kjøpeblomster eller hageblomster, men de ville blomstene er  finest av alle.
Ved nærmere ettertanke er det ikke så veldig mange andre fordeler med å være alene i bilen i flere timer, det er egentlig ganske kjedelig.

Nåja, det er ikke så verst litt lenger opp heller...må jo ta med det da, siden de siste bildene er fra Heimdalsmunnin ( folk kunne jo tro jeg ikke er lokalkjent).



God helg :) Mine helgeplaner inneholder fint lite; rydde et klesskap eller to, brodere noen blomster og tenke på hvor heldig jeg er som har slike steder jeg kan reise tilbake til igjen og igjen.

Det vanskelige eierskapet

Jeg vet det jo. Hvis du lager et design, tegner et mønster, strikker en genser så er det ikke ditt hvis du ikke har vett på å ta patent, søke om mønsterbeskyttelse og sikre rettighetene dine. jeg vet at selv om du gjør alt dette, som heller ikke er gratis, så må du fornye søknadene etter 70 år. Ideelt sett bør du vel gjøre det før det har gått 70 år, slik at ingen benytter seg av luftehullet som oppstår når den ene rettigheten er gått ut på dato og den andre ikke formelt iverksatt. Og så er det noe med dette tidsrommet, for det er ikke alle forunt å kunne søke etter 70 år. Noen er døde, noen har etterlatt seg få ( eller veldig, veldig mange) arvinger, eller ingen . Noen firmaer er konkurs, noen frivillige organisasjoner er borte/nedlagt/har skiftet styre 35 ganger og mistet oversikten.

Det finnes så fine og firkantede lover og regler, og det finnes mennesker som forholder seg til disse lovene og paragrafene. Og så har vi sånne som meg...Mitt forhold til jusens verden er sterkt preget av amerikanske tv-serier ettersom det primært er der jeg har stiftet bekjentskap til nettopp lover og regler. Jeg har stor tro på at det kan argumenteres for det meste og at selv den mest stivbente paragrafrytter noen ganger må bøye kne for rettigheter basert på annet grunnlag enn det rent juridiske ( takk til Ally MvBeal, Lov og rett i LA, the Good Wife og utallige andre for inspirasjon og tro på at det juridiske system er allsidig og ikke så regelbundet som det vanligvis fremstår)

For meg vil det aldri bli riktig at hvem som helst kan kjøpe et produkt og kopiere det ned til minste detalj. Jeg kan ikke forstå at noen synes dette er en etisk måte å drive handel på og jeg kan ikke forstå at ikke disse forhandlerne gremmes. Det måtte da være så mye mer spennende å øse av det fantastiske draktmaterialet som finnes og heller skape noe eget? Dette forstår jeg ikke. Og selvsagt forstår jeg at slike argumentasjon ikke omfattes av paragrafer.

Jeg skjønner heller ikke at noen med lett hjerte og skarp hjerne putter alle bunadene i en bås og synes at alt skal behandles ( les forhandles)  likt. Selvsagt skjønner jeg at lover og regler og paragrafer gjelder her også, men jeg synes likevel det er et skille mellom
A folkedraktene som er basert på hva folk faktisk gikk kledd i og
B som er mer å regne som designobjekter ( dog uten innhentet og tinglyst copyright-avtale)
For meg vil det alltid være forskjell på
 Hardangerbunaden ( A) som har blitt brukt av generasjon etter generasjon, i ulike livstoff, med bringekluter med perle- og korsstingsbroderi, stakk som er foldet, rynket eller plissert, med tre eller to eller ingen fløyelsbånd på stakken og et utall liv man kan ta mønster av
og
En Nordlandsbunad ( B) utarbeidet av en bunadnemnd som har komponert en drakt basert på innsamlede klesplagg fra et større område og datidens oppfatning av hvordan en brodert bunad skal se ut ( samme farge og stoffkvalitet i stakk og liv). Her finnes det ingen grunnmønster som har sirkulert, ingen gamle tradisjoner holdt i hevd av generasjon etter generasjon.

 Noen av dere følger meg også på facebook, der har innlegget Spørsmål til en jusprofessor fått et fantastisk kommentarfelt. Mange godord, men heldigvis også kritikk og motspørsmål. Det er jeg svært glad for. For meg er dette en stor, spennende og viktig diskusjon som tvinger meg til å tenke nytt og endre argumentasjonen for å forsvare hvorfor det ikke åpnes for fritt salg av snittmønster til alt, hvorfor noen stoff selges på rull i butikk mens andre er bestillingsvare og øremerket et liv eller en trøye. Det synes jeg er fint. Hvis vi skal ha en levende bunadtradisjon i Norge må vi også ta disse diskusjonene. Jeg heier på kurs, opplæring, syglede og deling. Men jeg heier også på å bevare tradisjoner og ta vare på kulturarven. Jeg ser at dette skillet kan være vanskelig å forstå for mange, men jeg gjør som best jeg kan.

Bildet er forresten fjorårets høydepunkt på instagram, Det er liten tvil om at bildene jeg får best respons på er av bunadbroderiene jeg legger ut underveis og når de er ferdige.

glimt fra systua

   

Jeg ommøblerte i fjor, for å kunne utnytte det naturlige lyset på systua bedre. Merkelig det der...hvordan behovet for lys plutselig endrer seg.

En uventet bonus var at jeg ved å ha to mindre arbeidsbord istedenfor et stort fikk mindre plass til rot ( altså sånn som er såpass nyttig at det er usigelig dumt å rydde det bort ved enhver anledning i mine øyne og rot i alle andres ). Men selvsagt hoper det seg opp med jevne mellomrom... da er det bare å puste dypt inn, samle i små reder og jobbe videre.