mandag 7. januar 2013

om å være flink



Her forleden, under samtale i hyggelig lag, satt man atter en gang og forklarte hva man egentlig fyller dagene med.
For det å brodere og montere bunad og holde kurs i dette samt kurs for nybegynnere bak symaskinen er tydeligvis ikke hva alle definerer som ordentlig jobb. Det ville vært mye, mye enklere om Fruen holdt seg til et sted, f.eks en skole, slik at arbeidssituasjonen er stabil og lettfattelig.
For det å ha ulike jobber, på ulike steder er visst noe man skal og bør  vokse fra?

I slike situasjoner er det lett, ihvertfall for undertegnede, å bli mutt og gretten og gå i forsvar.
Det er lett å snakke ned egen arbeidsinnsats og heller betone viktigheten av at en av oss voksne er mer til stede hjemme.

Men denne gangen, og forsåvidt ganske ubevisst, ble innfallsvinkelen en annen. For plutselig satt man der og veivet med armene og skrøt hemningsløst av egen evne til å holde kurs, inspirere og skape begeistring. Uhemmet la Fruen ut om damer som går kurs etter kurs, kursarrangører som ber meg komme tilbake, deltakere som knapt har sydd et korssting etter grunnskolen og nå syr for harde livet og med stor glede.
Og midt inni dette kjente man skamrødmen bre seg...For hva i all verden er dette? Det tar seg virkelig ikke ut å sitte slik og breske seg, legge ut om egen fortreffelighet og fremstå som en skrytepave.
Men så tenkte man; søren heller, du spør og spør. Nå får du høre på!
Og så fortsatte avhandlingen ufortrødent; om kurs i smøyg, kurs i montering av barnebunad, økt timelønn, konsulenttimer og det hele.
Og når man omsider følte seg tømt og rolig og ventet på et aldri så lite - så flink du er.
Så kom det fra motparten - å ja det er jobb. Du får lønn?

Da gikk jeg og satte på kaffe. Mye kaffe.

Men etterpå, da stillheten hadde senket seg ( mentalt ) tenkte jeg at dette egentlig var ganske sunt. Det er ikke så dumt å skryte litt av seg selv i ny og ne. Ikke hele tiden, og ikke av av skostørrelse og annet man ikke er ansvarlig for, men hvis det er noe man er flink til og får gode tilbakemeldinger på så er det vel ikke noen kardinalsynd å si det?

Og det skal være et av målene for 2013.
Ikke å bli en skamløs skryter, men rett og slett til å holde litt mer fokus på saker og ting jeg er flink til.
Og ikke minst, bruke litt tid på å la det jeg synes er aller mest utviklende å jobbe med gradvis skyve andre mer kjedelige oppgaver vekk.
Problemet i så måte er hva man da gjør med de som sakte men sikkert har begynt å venne seg til at hu derre Fru Storlien har bunadtilvirking som JOBB. Ikke som hobby.


7 kommentarer:

  1. Jeg synes det er altfor få som klarer å se - og si - at "dette driver jeg med og det er jeg faktisk inmari god til".
    Enten det er jobb eller hobby.
    Alle har vi noe - lønnet eller ei - som vi faktisk kan skryte av. Om ikke skryte, så i hvert fall fortelle at vi er flinke.
    Det er lov å være flink.
    Jeg vil dessuten ikke høre en lege, tannlege, lærer eller trener som sier "jaja, dette driver jeg med, jeg er vel sånn middels..."
    Samme gjelder bunadtilvirker. Jeg vil ha den som er flink!

    SvarSlett
    Svar
    1. hehe, apropos gynekolog som er ganske flink...nei, den sparer jeg til et bloggtreff...

      Slett
  2. Herlig å kunne fortelle folk at dette er en fabelaktig JOBB... Som du er flink til =) Dessverre er det slik at man faktisk må skryte av seg selv når man ikke har en jobb som er A4, eller som folk flest har ett forhold til. STÅ PÅ.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk!
      Jeg sliter litt med å legge av meg pen-pike-oppdragelsen og synes jeg er ganske ufordragelig når jeg galer i vei. Men, det er litt morsomt også ( les veldig morsomt)

      Slett
  3. Kjør på, sier jeg da! Du fortjener bættre mæ skryt for god jobbing!

    SvarSlett
    Svar
    1. Trønder?
      Det liker jeg ( delvis namdaling som jeg er )

      Slett
  4. Hei Fru Storlien!
    Jeg er så GLAD for at jeg fant bloggen din!! Trenger jeg si mer?

    SvarSlett