Pikekyss( kusleikens død)

Følgende samtale utspant seg på kjøkkenet i går, mens mikseren hylte i et hjørne og macen stod oppslått på facebook.

Høvdingen: Hva driver du på med?
Fruen: lager pikekyss vel.
H( vantro): deler du det der?
F: Nei, nei. Men du skjønner jeg prøvde å lage i høst, og da ble det bare kusleik. Og så postet jeg det og fikk mange gode tips, og nå leter jeg etter dem.
H: Javel...

Litt senere:
H: Hva gjør du nå da?
F: Sjekker en blogg som har knallgod forklaring.
H: Jeg fatter ikke at noen gir ut kokebøker lenger hvis alt finnes i sosiale medier.
F: Nåja, akkurat hun her har faktisk utgitt kokebok da.

 Tidligere i høst hadde man nemlig en mindre vellykket seanse på kjøkkenet, der Fruen desperat forsøkte å forvandle eggehviter og melis til luftige pikekyss. Resultatet var så som så, det som skulle vært lett, luftig og innbydende ble blytungt og straksens omdøpt til kusleik og kun egnet for sukkerhungrig og sur kvasikokke. Men i går, takket være gode innspill ble det så fluffy og fint som bare det...
Og det er noe med dette å dele med andre, ikke bare det fine og flotte og blankpolerte, men også det som ikke er så vellykket; man kan få hjelp!
Og årsaken til tett oppfølging fra gemalen; vi hadde klart å bli barnefrie en hel kveld og muligens syntes han fritimene kunne brukes til noe hyggeligere enn å se Fruen med melis på nesa( som altså var begravd i en skjerm).