mandag 19. desember 2011

gamle damer


Det er noe så inderlig fascinerende med gamle damer som ikke har kapitulert for alder og tyngdekraft. Møysommelig forserer de snø og is med et fast grep om store håndvesker som muligens inneholder   nystrøkne lommetørklær, lebestift , lommebok og et arsenal av piller. De kommer fra friserdamen med nylagt og farget hår der man gjennom tynne bølger mer enn aner hodebunnen. Negler preget av et langt liv er dyprøde avslutninger på giktbrudne fingre med ringer det må være vondt å presse over hovne ledd.
I butikkene er de høflige, men ofte med en liten brodd fordi man kan jo tross alt ikke forvente den standarden man er vant til...De ber om ekstra melk til kaffen, de teller penger med stor omhu, og når bankkort benyttes skjuler de koden slik at de knapt nok ser den selv.
Og når Fruen ser slike damer som i flokk og følge inntar kafeer og kjøpesentre, helst på dagtid når det er lyst og trygt å ferdes ute, blir hun både litt trist og litt rørt.
Trist fordi det er så tydelig at alderdom ikke kan bekjempes, og rørt fordi det er slik en livsvilje i disse damene som hver morgen står opp og kler seg, drar lebestiften over en inntørket munn og påfører litt farge i kinnene for et friskere utseende. Det måtte vært så mye enklere å bare iføre seg noe komfortabelt; skjørt uten linning som strammer, sko man bare kipper ned i og droppe make-upen som på ingen måte smelter inn med egne farger.
Fruen undres på hvor lang tid det tar å legge neglelakk med stive fingre, og hvordan man får de like stive fingrene til å stikke øredobber gjennom øreflipper og smette stopperen inn på baksiden.
De blir gledelig overrasket og takker pent om man åpner en dør eller slipper de foran seg i køen til et prøverom, og de  stråler om man gir en kompliment for utseende.

Da mormor ble enke og flyttet til Barndommens dal fikk hun et godt råd av en venninne; nemlig å ikke ha postkasse men snarere postboks. Hvorfor? Fordi hun da hver dag måtte kle seg og gå ut av huset, og slik unngå å forfalle.
Kanskje er det det de tenker, de damene man ser her omkring? At selv om statistikken ikke er på deres side så veldig mye lenger så er det å ikke la seg forfalle, men komme seg opp og ut med pene strømper og pudderstøvete kinn en måte å forlenge livet på?
Men samme hvor fascinerende de er, vil man selv bli slik? Eller vil man bli en slik kone man husker fra oppveksten i Barndommens dal? En av de med grått hår, kakebokser i kjøkkenskapet og et hav av tid for små nabojenter som kom innom i jakten på den gode samtale og en godbit eller to?

6 kommentarer:

  1. Nå har jeg sluttet å gråte. Nesten. Dette var et veldig sårt og rørende innlegg på så mange måter. Til ettertanke.
    Og jeg savner mormoren min :-)

    SvarSlett
  2. Jeg vil bli en kombinasjon. Med kakebokser hjemm og litt sminke ute.

    SvarSlett
  3. Siri: Du skulle jo ikke gråte...Og jeg savner også, både mormor og bestemor.
    Åshild: jeg også! med portvin i skapet!

    SvarSlett
  4. Jeg ble bare så rørt...Det var vakkert skrevet

    SvarSlett
  5. Mener du at eldre damer som ikke lar seg selv og utseende forfalle, ikke har skapet fullt av kakebokser og tid nok til barn og barnebarn?
    Da er jeg enda mer lykkelig over mine besteforeldre som er begge deler. Forbilder! Line :)

    SvarSlett
  6. Line: Det er vel mer at jeg synes det er umåtelig fascinerende å se på mennesker:-)Og jeg tror ikke den ene eller den andre sorten er bedre enn den andre eller mer bestemoraktig...men det er også noe med det spennet jeg opplever mellom det å bo bynært og på landet, fortid og nåtid.

    SvarSlett