onsdag 14. desember 2011

kjære dagbok

I dag hadde vi tentamen i engelsk. Jeg var av de første som leverte og etterpå gikk jeg hjem. Jeg brukte lang tid så mor ikke skulle skjønne hvor tidlig jeg gikk. Men jeg visste med en gang hva jeg skulle skrive og skrev ganske langt. Jeg tror det ble bra. Jeg skjønner ikke hvorfor noen bruker så lang tid på å komme i gang.

Noen ganger kan det være nyttig å lese gjennom egne dagbøker fra tiden på ungdomsskolen og huske hvordan det var å være fersk i tentamensjaget. For når vi som foreldre får Woody hjem fra tentamen er det så lett å spørre når han gikk, og om han tok seg tid til å lese ordentlig gjennom både utdelt oppgave og sin egen tekst. Vi ruller lett med øynene ( mentalt ) og synes det er synd og skam at de går så tidlig og at de ikke nytter tiden de har til disposisjon.
Haha, akkurat som om vi gjorde det selv...
Det er i det hele tatt lett å glemme hvordan det var å være barn / ungdom, og vi fyller villig på med våre egne erfaringer og alt hva mange tiår i livets skole har lært oss. Og når mottakerne er lite villige, eller tilsynelatende er fullstendig uinteresserte i å høre på våre utredninger synes vi de er utakknemlige.

Det kan derfor være nyttig en gang iblant å bli minnet på at tysktimene ble brukt til bondesjakk, at vi ikke likte alle lærerne så veldig godt, at man truet med å hoppe ut av vinduet på håndarbeidsalen for å slippe å lære å hekle og ikke minst - at en dag med diffuse magesmerter og påkrevet sengeleie var høyt skattet en gang i blant...

Men samtidig er det viktig å legge disse dagbøkene på et lurt sted, slik at ikke nyhetshungrig avkom plutselig sitter på alskens unyttig informasjon om mors inntreden i voksenlivet...Heldigvis, kan man kanskje si, er de mest lesverdige avsnittene i så måte fra gymnastiden; en periode der man for allmenndannelsens skyld, skrev dagbok etter følgende prinsipp: en uke engelsk, en uke fransk, en uke tysk, en uke dialekt. Dessverre er det ikke bare de søte små som ville slitt med å tyde et og annet avsnitt...for selv om franske uker er særdeles kortfattede er det likevel klart og tydelig at ordforrådet var større da enn nå.

5 kommentarer:

  1. Vi forsøker å huske på dette også. Samtidig, fordi vi husker, så vet vi da alt om hva de sannsynligvis holder på med.

    SvarSlett
  2. Ha ha, jeg har en del dagbøker liggende - tenker at de er godt gjemt, men husker hvor god jeg var til å snoke da jeg var barn/ungdom,så det kan vel hende jeg bør sikre dagbøkene litt bedre...

    SvarSlett
  3. Hoho! For et herlig sitat! Og veldig sant! Jeg satt alltid så lenge, fordi det tok meg sånn ca halve tentamen (og senere, eksamen) bare å komme i gang. Det har jeg selvsagt fortrengt nå;) Ah, nå fikk jeg veldig lyst til å snike i gamle dagbøker.

    SvarSlett
  4. Å, ja - viktig å prøve å huske hvordan det var å være ung og uferdig. Jeg hadde mange dagbøker, men valgte å brenne dem i 20-årene en gang. Var redd for at noe skulle hende meg, og at de skulle leses. Følte meg litt voksen på den tiden, og dkulle bo lenge utenlands. Jeg angrer nå.
    Flott at du greier å forstå.

    SvarSlett
  5. Åshild: Huff ja, og det er en beklemmende påminnelse om hva ungdom synes om foreldregenerasjonen...
    Pia: Vi fant vel stort sett alt vi ikke skulle finne? Men overså glatt det som lå rett under nesa på oss.
    Her på Sandaker: Gamle dagbøker er gull verdt!
    Camilla:Jeg har også vurdert å brenne mine, men kloke mor gjemte de innerst på loftet( uten å bla gjennom dem). jeg er glad for begge deler nå!

    SvarSlett