med og uten

Storesøster stortrivdes på hytta. Hun kunne være der i ukevis, hun gikk turer, hentet vann og måkte med glede frem nedsnødd utedo hver vinter. Hun bodde der mens vi begge jobbet på en av de lokale fjellstuene mens Fruen som var noe mer rastløs takket pent nei til å spare trekk for kost og losji og bodde i betjeningsboligen.
Det ble tomt på hytta etter hennes død. Stiene ble tomme og minnene ble for mange. Det har tatt mange år å venne seg til å være der, og mange år å glede seg over fjellene igjen.
Men det har gått seg til, og nå deles minnene med de søte små. De vet hvorfor det heter Gunhildhaugen, Hakkebakkeskogen og Topsytreet. De vet hvorfor noen gjenstander må stå der de alltid har stått og hvorfor det noen ganger må være litt stille rundt mammaen.
Nå er hytta vår. Vi skal skape nye minner, ta med egne spill, bøker og ullgensere dit. Vi kan glede oss over de gamle stiene, finne noen nye og lage egne tradisjoner der oppe.
Men samme hva som skjer vil en stor del av hyttelivet være forbundet med minnene om den gode tiden da man var to søstre sammen.