om fagkunnskap og svennebrev

For tiden deles arbeidsdagene mellom vanlig jobb ( bunadsøm) og ekstrajobben som prøvenemnd for bunadtilvirkere. Det er ingen stor jobb, i fylkene vi dekker er det bare et par kandidater som avlegger svenneprøve hvert år. Så kan man jo stille seg selv spørsmålet om hvorvidt det er behov for denne utdannelsen og om ikke samfunnet bør bruke fagopplæringsmidlene sine på større fag?

Bunadtilvirkerfaget er relativt ferskt og kom inn under svennebrevordningen i 1998. Det er fremdeles et fåtall som velger denne utdannelsen, og vi er definert som få og verneverdige. Målet med å lage et eget fag var å bevare kunnskap i en tid hvor mer og mer blir industrialisert, jobb sendes ut av landet og mange av produsentene nærmet seg pensjonsalder. Det fantes få eller ingen lærebøker, mye kunnskap var basert på nedarvede tradisjoner og faren for at deler av et tradisjonshåndverk skulle forsvinne var reell.
Nå er det ikke slik at man automatisk blir en bedre håndverker av å ha et svennebrev på veggen eller i en skuff som enkelte har (kremt, kremt). Mange som har "sydd all sin dag" har vel så mye kunnskap og fingerspitzgefühl som de nyutdannede, men ønsker likevel ikke å avlegge noen svenneprøve. Noen mangler skoledelen, andre sliter med å dokumentere hva de har sydd opp gjennom årenes løp. Det er også et krav i faget om at man skal ha kjennskap til bunadsøm fra det meste av landet. Det siste kan by på problemer for mange ettersom ikke alle er så heldige å bo i tilflytningskommuner med mange draktområder representert.

Dessverre er det slik at mange som ønsker seg inn i faget sliter med å få lærlingeplass. Det er mange små systuer rundt i vårt langstrakte land som ikke har nok jobb til en ekstra ansatt, eller mangler økonomi til å bruke tid på instruksjon og veiledning. Det er heller ikke alltid lett å være tøff nok til å innrømme at man faktisk kan nok til å ha eneansvar for å lære opp en annen person.
Alt i alt er det derfor ikke rart at bare et fåtall avlegger prøven hvert år, men håpet er jo at noen av disse etterhvert svinger seg rundt, oppretter systuer og ansetter lærlinger. For selv om man ser en stadig stigende strøm av materialer som sendes ut av landet og kommer tilbake som bunaddeler, er det liten tvil om at vi må ta vare på kunnskapen lokalt også. Om vi etter hvert ender som et land uten kunnskap nok til å sy våre egne nasjonaldrakter får det være det samme med oljefond og pensjonskasser - vi blir fattige.

Selv føler man at det er bedre å komme inn på slutten, lage en prøve, følge opp den og gi en karakter og være ferdig etter åtte dager enn å være sjef i to år... Og den egoistiske unnskyldning passive er, i tillegg til de tidligere nevnte argument, rett og slett at friheten ved å være sin egen sjef og bare ha ansvar for eget arbeid er så god og viktig at det teller mer enn ansvaret for nye svenner i faget. Og man ser absolutt ikke bort fra at det er flere som har det argumentet...