De gode samtalene

De gode samtalene med Woody oppstår helst mens vi pusler på kjøkkenet, eller i reklamepauser når vi slanger oss foran fjernsynet. Da dukker, via omveier, de merkeligste temaene opp og skal gjennomanalyseres. Han er en ettertenksom ung mann som ikke kaster ut hverken spørsmål eller svar i utide, noe som tidvis kan fortone seg som ren tortur for den noe mer utålmodige mor.
Queenie derimot har en vitebegjær av typen som skal dekkes øyeblikkelig. Det å sette seg rolig ned og resonnere og gå gjennom tidligere utdelt informasjon er ikke alltid den mest opplagte løsningen. Så her en dag ved middagsbordet stilte frøkna følgende spørsmål mellom to munnfuller mat:
Hva er en hore?
Klokt og kjapt fylte Høvdingen munnen med mat og var utilgjengelig for kommentar...
Så satt man der da, for hva sier man? Hvordan forklarer man dette for en jente på åtte år? Og, hvor har hun i det hele tatt hørt dette ordet? Ikke for det, man var vel selv relativt bevandret i stygge ord&uttrykk i tilsvarende alder; noe skal man ha igjen for å leke med eldre gutter!
Løsningen ble kort: Du vet hvordan man lager barn? Vel, noen menn synes det er så moro at de gjerne betaler damer for å gjøre det oftere. De damene kaller man horer.
Der kunne vi selvsagt ha skiftet tema til kjøttkaker og korpsspilling, men Queenie hadde fått blod på tann og lurte på hva man kaller den slags menn?
Idioter, sa mor da.
Og Woody satt der og tygde og tygde, for han er av de sarte sjeler som mister matlyst og livsgnist når han hører uhumske ord.

For litt ekstra fart

Noen er født med mer spring i bena enn andre...Men selv om disse skoene ser særdeles hjelpsomme ut for oss som ternger litt ekstra spenst, må Fruen dessverre skuffe eventuelle optimister. Brasilianske sko med springfjær er tydeligvis ment for bruk kombinert med capirinha, ikke for kaffestunder i norsk klima... Vi kommer etter hvert tilbake med mer egnet fottøy av type praktisk overgangsmodell når den slags er vel i hus.

Ny uke, nye planer

Fruen tenker mer på dette med sykurs for ungdom; hva de skal sy, hvor streng man skal være og ikke minst hvordan man skal motivere dem for videre fremdrift bak symaskinene...
Det viktige er å finne et prosjekt som er relativt lett å sy, men ikke for lett, anvendelig men ikke for prektig. Våre mødres poser for gymtøy og pent fottøy er lettere utdatert, likeledes trekkene til permer som vi produserte etter det obligatoriske skolekjøkkenforkleet.
Kanskje det lureste er å ta en idekveld med mulige kursdeltagere og sjekke hva de kunne tenke seg å mestre? For hvem vet, kanskje er gymposene på full fart inn i varmen igjen?
Det eneste som er sikkert er at Fruen føler seg på nokså gyngende grunn og er litt i villrede om hva som fenger blant dagens ungdom!

Husflid?

Tidvis bruker man altfor tid på dette internettet, som enkelte i familien kaller det, og det er en del blogger som må besøkes. Og stadig blir Fruen imponert over hvor mange flinke damer det finnes, kreative damer som lager de mest fantastiske kreasjoner. Det strikkes, hekles og syes, ideer og inspirasjon deles med lesere og skapergleden er stor.

Og så dukker det opp en liten tanke; er disse flinke sjeler med i et husflidslag? For som medlem selv er det klart og tydelig at selv som førtiåring er man av de unge. Og selv om man føler seg oppdatert og ungdommelig, så er faktisk ikke en førtiåring blottende ung. Tenk om det kom inn flere unge, med ideer og engasjement, ønsker om kurs og temakvelder! For en ting skal de ha, disse medlemmene som er godt voksne - de er klare for noe nytt. Det er bare det at noen ganger trengs nytt blod, nye stemmer.

Så, om det sitter vordende husflidsmedlemmer der ute, meld deg inn i et lokallag og la deg overraske over hvor mange hyggelige og morsomme eldre damer det finnes. Og ikke minst, hvis du er på Fruens alder, meld deg inn og nyt det å være av de unge! Det er ganske oppmuntrende!

Barndommens dal

Det var så opplagt den gang man var ung, Barndommens dal var ikke noe blivende sted. Og så flyttet man ut og vekk, gikk på skole og traff en Høvding fra annen kant av landet. Nye vennskap kom til, jobber og muligheter som ikke fantes der oppe blant fjellene. 

Men så blir man eldre, bygda endrer seg og det samme gjør vi. Og nå kunne man faktisk tenke seg å bo der oppe, gå på butikken og treffe kjentfolk, ha fjellene lett tilgjengelig og de gamle enda mer tilgjengelig. Men, så var det disse jobbene da, og livet vi har her. 

Og paradokset er jo at det man jobber med nå, det kunne man fint tatt med seg og flyttet hjemover med. 

da er det kanskje bra at Høvdingens jobb ikke er egnet for innlandet, og at de søte små overhodet ikke vil flytte på seg. For hva var livet om man ikke hadde noen drømmer, en utopi om et annet og roligere liv?

Syntetisk garn på våre barn

Det er utvilsomt høst. Queenie har ryddet luelageret og er klar for fornyelser. Et kort sveip innom et par butikker fylte henne med handleglede og Fruen med irritasjon. For hvorfor i all verden er  det nødvendig å produsere så mange lekre luer i syntetisk garn? 

Fruen vokste opp med en mor som anser syntetiske fiber for å være et djevelens produkt, og selv om man selv er noe mer nyansert så er virkelig ikke dette noe å kle små barnehoder med. Der ren ull holder regn og snø ute vil en polyesterlue bli våt og tung, illeluktende og umulig å tørke i løpet av en dobbel skoletime.

Så, hvorfor er det så viktig å holde prisen så lav som overhodet mulig når man kan legge på noen kroner i materialkostnader og lage en lue som ikke nupper og som holder små barneører tørre og friske?

Her løses problemet ved en reduksjon i eksisterende garnlager, et kjapt nettsøk på alpelue og påfølgende sofahygge. Men, om den lekre lua vi så i går hadde vært i ren ull, da hadde den blitt kjøpt og Fruen kunne strikket videre på egen jakke.

Og nei, det kommer ikke bilder før lue og jakke er ferdig - det får være måte på å vise påbegynte strikkerier !

Så myk som smør med sukker på

Queenie er en omtenksom ung dame og fylt av omsorg for mors arbeidsmengde og kreative vekst. I går kom hun derfor med denne tegningen, av det som forhåpentligvis blir årets nissekjole. Det er nemlig slik at lignnde tegninger har blitt presentert opp gjennom årene, helst i midten av desember, med et voldsomt ønske om nissekjole man kan gå rundt juletreet med siste skoledag. 

Siden det ikke har vært noe stort samsvar mellom drøm og virkelighet kom hun derfor med følgende replikk da tegningen ble overlevert;

Jeg vet jo du har veldig mye å styre med i desember, så derfor tenkte jeg vi kunne begynne å tenke på nissekjolen min nå. Da kan vi kose oss med å lage den og så blir det ikke så stresset. Og du vet, det er ikke mange år før jeg slutter å ønske meg sånne ting som du kan sy!

Sannelig, den ungen vet hvilke knapper hun skal trykke på...

Hvem? Jeg?

Hun hadde ikke vært så verst om hun bare lydde navnet sitt, sier far i Barndommens dal om lystige Laika. Og sannelig har han rett... For alle spådommer er brakt til skamme, vår Jack Russell har vokst seg stor og forstandig og viser ingen tegn til å glefse etter små barn og innpåslitne katter. Dager og kvelder tilbringes helst på mykt underlag mens hun drømmer om fallende kjøttboller og andre lekkerier.

Men selvsagt, om vi er aldri så fornøyd med den firbente så stikker det jo litt i hjertet når man ser andres hunder gå fint, sitte ned og gi labb eller rulle rundt. Vår kan til nød sitte ned, men ligger noe tilbake når det gjelder mer avansert dressur. Sånn sett hadde det nok vært på tide med et aldri så lite dressurkurs igjen, nå som hun er voksen og kanskje mer mottagelig for innspill om god oppførsel.

Det kurset vi hadde med henne da hun var en liten valp var ingen suksess, det trodde den lystige var mer å regne som en lekeplass hvor andre hunder skulle beundre henne...

Høstferie

Mens Høvdingen er på jobb styrer og stuller vi andre hjemme. Fruen syr noen sting i ny og ne, de søte små pusler med sitt og forstyrrer mor som blir stadig mer amper over at det aldri er mulig å få arbeidsro. Når man således er farlig nær bristepunktet er det to muligheter;
a. eksplodere, sette på en film som de forhåpentligvis blir enige om og jobbe videre med nattsvart samvittighet
eller
b. puste dypt inn, pakke bort sysaker og innta kjøkkenet med påklistret smil og muffins på menyen. Og det fine er at etterhvert som alle roer seg, blir smilet stadig mindre påklistret.

Så får man heller legge inn en arbeidsøkt i kveld og være takknemlig over at høstferien er plassert etter høstkonfirmasjoner og at vi i denne regntiden ikke har en eneste potet som skal høstes.

Tanker om tall og år

Queenie har besøk av venninne som er et år yngre. Dette havet av alder og erfaring som skiller mellom syv og åtte år er selvsagt kilde til en og annen meningsutveksling, og mor trår til som fredsmekler.
Man velger å vinkle det på en ny måte, nemlig ved å fokusere på at det tross alt er et år mellom oss mammaer også.
Det viser seg å være et dårlig argument, og Queenie parerer raskt;
Hallo, sånn tallmessig så er forskjellen mindre mellom 39 og 40. Det er bare det at førti høres skikkelig mye verre ut!
Og takk for den...
Unødvendig å tilføye at oppfølgeren, som sikkert var trøstende ment, ikke falt i god jord, det er ikke det at du ser så gammel ut, jeg bare vet det likevel.

Hvem er du?

Noen ganger presenterer Fruen seg ganske enkelt som sydame. Om da rullegardinene går ned hos enkelte som mener den slags yrkesvalg er for de sløveste kniver i skuffen og nye landskvinner, det får så være. Bevares vel, det er ikke alle yrker man selv kunne tenkt seg heller!
Andre ganger passer det seg å være bunadtilvirker, eller medlem i prøvenemnda, eller kurslærer.
Noe sjeldnere trekker man frem buntmakerutdannelsen ved første møte, det finnes tross alt enkelte mennesker som ikke er jublende positive til bruk av pels.
Mor, kjæreste, kone og yngstedatter kan man også titulere seg, viktige felt av livet dette også.

Men hvem forteller man hva, og hvor fort? Noen ganger, når man skal fortelle raskt om seg selv, da gjør Fruen akkurat det. Hun forteller raskt om seg selv og det man tror er relevant. Og så sitter man der som en trestokk etterpå, og hører person etter person renne over av spennende saker de har gjort, og man selv føler seg som en attgløyme fra Barndommens dal.

For noen uker siden stod man ringside på en fotballkamp og kom naturlig nok i snakk om neste cup og hvem som kan stille som heiagjeng. I den anledning dukket det opp at Fruen skal holde kurs, og er opptatt hele helgen. En av de andre mødrene lurte på hva slags kurs det var, og så kom det jo fram, litt etter litt, at man kurser i bunadbrodering og -montering, samt basis sømkunnskap.
Dette var nytt for de andre, som muligens tror at Fruen
a. er en luksuskvinne som underholdes av sin mann
b. sitter hjemme og syr og syr

Åkkesom, enden på visa ble en seriøs forespørsel om å holde kurs for ungdom som vil lære å sy, en halvveis bestilling av bunad og lett fleip om at enkelte mødre også burde kurses i bruk av symaskin...
Så, kanskje burde Fruen bli litt råere på å presentere seg? Dog, uten å bli hva mor i Barndommens dal så friskt omtaler som like glad i oppmerksomhet som far din!

sorg og savn og håp

Som tidligere nevnt ( og nevnt og nevnt) skulle det egentlig vært en Storesøster til stede her i familien. Ikke Woodys og Queenies, de er akkurat riktig antall, men Fruen skulle gjerne hatt sin Storesøster tilgjengelig for søsterlige råd og vink.
Nå er jo ikke alltid livet slik vi kunne tenkt oss, og de siste femten årene har man levd et liv som fungerende enebarn, og med et savn som er en del av hverdagen. Sorgen endrer seg, den har vært vond og sår og Fruen har vært usigelig sjalu på andre som er velsignet med sprell levende søsken. Slik sorgen er nå, eller savnet, vil den sikkert være resten av livet. Det er en sårhet i dette å ønske et annet menneske tilbake i livet, en sårhet i å ikke ha noen å dele minner og opplevelser med. Og en sårhet i vissheten om at man en gang vil være eneansvarlig for de gamle i Barndommens dal når de vil trenge mer hjelp.

Samtidig som vi har levd med savnet og sorgen har vi også brukt mye tid på dette med å ha sin tilmålte tid på jorden og å fylle denne tiden med noe verdifullt. Dette har vært en trøst, men det har også vært vanskelig, for hvem kan forstå, eller vil forstå, at en som er snill og god og pliktoppfyllende skal måtte avspises med fattige 27 år mens andre får leve i nær sagt det uendelige? Og Fruen tenker, hvem hadde jeg vært om Storesøster var i live?

Kanskje har dette å stå midt i en så altoppslukende sorg samtidig som alt formelt skal ordnes i to land ha hatt en innvirkning på eget liv og modenhet? For når sant skal sies så var man vel aldri så lite egoistisk i ungdommen og vant til å tenke på seg selv. Kanskje ble man et bedre menneske av å miste Storesøster?
Og hvem vet, hvis vi skal møtes igjen, kanskje er hun bittelitt stolt av hva lillesøster har fått ut av livet sitt? man kan jo håpe...