Av bitter erfaring

Fruen har tidligere kommet med et og annet tips for å få hverdagen til å gå i hop uten altfor mye angst og beven. Dagens tips er fra noen år tilbake og fra den tid da  man selv var en ungsprett i trettiårene.
Siden man ikke er like pertentlig som sin mor hender det at nyvaskede klær blir liggende et minutt eller to før det legges pent sammen og ryddes bort. Det hadde skjedd denne dagen, og da Fruen kom inn på soverommet for å rydde unna klesberget traff hun sin lille datter iført fullt sjørøver-kostyme, komplett med sabel og øyelapp, og særdeles klar for karneval.
Øyelappen var ny for mor, og naturlig nok spør man da barnet hvor den kommer fra. Den kom fra klesberget, og hadde opprinnelig vært i bruk noe lenger ned enn over øynene.
Moralen er ; unngå undertøy av den sorten som kan brukes som øyelapper.Om du fremdeles sverger til intimiteter som minner om tanntråd, sjekk barnas kostyme før de leveres i barnehage. Og selvsagt, ikke la klesvasken ligge, rydd den vekk.

Sommer

Barndommens somre var endeløse og solfylte, og ble i stor grad tilbrakt på hytta i Barndommens dal. Der kunne vi være sammen alle fire når far var ferdig med dagens gjeting, og når han jobbet bygde vi hytter i Hakkebakkeskogen, leste, laget utklippsbøker og jaktet på sure blåbær.
Nå er det en ny generasjon som leker rundt hytteveggene. Men i motsetning til Fruen er de søte små også velsignet med to sett besteforeldre som kan besøkes og som gleder seg til besøk. Det skal grilles på bålplassen i hagen, is fra lokal isfrabrikk skal nytes, noen skal lete etter horn og atter en gang skal det underlige sannheten bevises - nemlig at rips smaker aller best når den spises fra innsiden av bærnettet. For sant er det som far i Barndommens dal sier; de trostene som går på to kommer til overalt!

Er du en døl?

Det er nå en gang slik med oss døler at det skal litt til for å få oss i ubalanse. Blodet bobler og bruser ikke ved første vårsprett, og mye skal skje før Fruen blir agitert.
Andre, og mer synlige bevis på at man er en sindig døl er :


- Din bilhilsen består i å løfte peke- og langfinger fra rattet
- Det oppleves som helt naturlig å ha god oversikt over naboene
- Det oppleves også som helt naturlig å invitere naboer på kaffe, og å låne egg/melk/sukker og bakepulver
- Altfor blide mennesker frembringer ikke strålende respons, men en viss skepsis i og med at det antas at vedkommende er ute etter noe
- Innkjøp av store mengder sukker og gjær er pinlig, og fordeles helst på flere butikker
- Sprelske påfunn må vurderes ut fra hva naboer/familie/venner ville mene, i tillegg til den vanlige vurderingen av skikk&bruk og praktisk gjennomførbarhet
- Det er ikke så farlig om gresset er høyt så lenge naboens er høyere

vente og vente

Hvis man venter og venter på at telefonen skal ringe, er det bare en ting å gjøre; nemlig å begrave begge hender i en gjærdeig. Da ringer telefonen...
Man kan selvsagt også sette telefonen på lydløs og legge den i dypet av en veske. Problemet er at de eneste som ringer ( og ringer) da, er skolen som har et stk sykt/skadet/mammalengtende barn til avhenting.
Eller man kan velge den voksne løsningen; jobbe ufortrødent videre, tenke at beskjeder får man når man skal og det som skjer, det skjer. Dessverre er ikke Fruen helt der, til tross for innbitt nynning å Que sera, que sera.

Og sammenhengen mellom tekst og bilde? Tja, ringen er fin og den kan jo alltids ligge ved siden av telefonen mens man knar gjærdeig.

dagens mål og mening

Utfordringer i hverdagen bør man jo si ja takk til, og når utfordringen i tillegg kommer fra Embla , og handler om å fortelle om en ganske så vanlig dag i livet, er det bare å taste i vei! Mange av dere kjenner sikkert flinke-pike-Embla fra bloggverdenen, men om dere ikke kjenner henne synes Fruen absolutt dere skal ta turen innom og lese og lære!
Utfordringen er slik vinklet at man kan være superseriøs, man kan sleive i vei, eller kanskje man rett og slett skal mikse og trikse litt og la leserne selv avgjøre hva de tror er fleip eller fakta:


Morgenens nedtur:
at det veldig ofte er morgen altfor tidlig. Enkelte er slik skapt at arbeidsroen og -gleden øker utover kvelden, og da hadde det vært veldig mye bedre om man kunne forskjøvet døgnet et par timer. Å stå opp kl 9 ville helt klart passet Fruen mye bedre enn å begynne dagen før kl 7. På den annen side, da ville jo de søte små gått glipp av de lange, motiverende og sterkt oppbyggelige frokostene vi alltid har.
Utenfor mitt vindu:
på forsiden av huset, det megleren ikke oppdaget før visning, fjordgløtt og utsikt til Tigerstaden.
på baksiden av huset, det vi ikke tenkte på - tomtene som skulle bygges ut. Nå er de bebygd men de ligger noe etter skjema med beplantning.
På mitt fjernsyn:
en usannsynlig mengde vuvuzela-støy, en del støv og assorterte fingeravtrykk i barnestørrelse.
Jeg vil gjerne høre:
Woody som øver på baryton
Jeg har på meg:
briller, giftering og  en skammelig skrukkete silkekjole
I dag skal jeg:
være superstrengt medlem av prøvenemnd for bunadtilvirkere, ta mål av en kunde og være mamma
Men jeg vil heller:
Slange meg på sofaen med hvitvin, konfekt og en skikkelig suppete chick lit-lefse jeg har lest før
I min vinduskarm:
sitter lystige Laika og lager snuteavtrykk på vinduene
I helgen skal jeg:
benke meg foran fjernsynet med svensk bryllupskaffe, ditto sjokolade samt kleenex og tviholde på fjernkontrollen. Intet vuvuzela-ul skal forstyrre Fruens overdose av svensk prinsessebryllup.
Morgenens lykke:
livet, det å være i livet. Og at vi har kaffe, kaffefilter og at selvsagt at ingen av de søte små er syke, at de trasker avsted til skolen til normal tid og i normalt tempo slik at man kan drikke litt mer kaffe.
Dette bildet har dere aldri sett før:
og det kommer dere heller aldri til å se - de søte små i gjenkjennelig utsnitt. Ei heller vil det noen sinne bli publisert bilder av en syngende og gjøglende Fru Storlien.

Og nå, når dere har fått stagget vitebegjæret deres er det vel vår tur? Derfor utfordrer Fruen to hyggelige damer, nemlig Synline  og Anita til å fortelle om sine hverdager! Lykke til.

I uskyldens tid

I den lille grenda i Barndommens dal er det en del småbruk av den sorten som en gang i tiden hadde fødd en hel familie, sauer, griser, hest, høns og kuer. I Fruens barndom var bosetningen på flere av disse stedene redusert til en stk ungkar og et par-tre kuer, og gjerne en katt for selskapets skyld. To av disse ungkarene, han over veien og han oppi svingen ble godt selskap for en streifende og vitebegjærlig frøken som villig lot seg traktere med serinakaker, kamferdrops og lunken melk rett fra "kjøleskapet" i bekken.
Disse to mennene, som man husker som direkte eldgamle, var vel i sekstiårene da man begynte å gjete kuer sammen med dem. Den ene trallet og sang og var full av oppdatert informasjon når han hadde gjetedag, den andre var usigelig sjenert men tødde etterhvert opp og viste seg å være et skattkammer av sagn og fortellinger fra Barndommens dal. Han deklamerte dølaviser, fortalte hvor årets første poteter kom, visste hvem som hadde bodd i hvert et hus, og hva slags hus som hadde stått på de forskjellige grunnmurene vi passerte.  For en frøken som aldri møtte bestefedrene, mistet mormor da hun var tre år og hadde bestemor langt unna, var disse to mennene en fantastisk berikelse som også gav en forankring i og en kunnskap om livet i Barndommens dal som ikke var lett å tilegne seg for innflyttere.

Dessverre forsvant kuene en dag med lastebil nedover dalen, kjøleskapet i bekken gikk i vårflommen og frøkna vokste opp og syntes alle mors hint om å besøke han over veien og han i svingen var talentløse ettersom man jo hadde mer oppdaterte greier å bedrive tiden med. Og så bodde de der da, over veien og i svingen, og man traff dem ved postkassene og knapt nok det. Og da de døde tenkte man at egentlig burde man jo ha besøkt dem mye oftere, og takket for alt de gav en liten jente som fremdeles husker historiene bak hver en dølavise.
Det var godt å være barn i Barndommens dal, trygt og godt og oversiktlig.

Og heldige var vi som vokste opp og trodde farlige-menn var sånn med bilskilt annenstedsfra og med kamera og sleske smil. Det må  sies at mor og far også kjente disse to, og visste hvor snille de var og hadde vel skjønt at disse gjeterturene var en glede for dem også.

Det er fremdeles mange ungkarer i Barndommens dal....Nå er de yngre, eller kanskje man selv har blitt eldre. Noen av de har katt, men rødkollete kuer har de ikke og melka kommer fra kartong, ikke små melkespann. Et og annet var definitivt bedre før!

hawaiian tropic - en utopi

Queenie er hva man kan kalle vel skåret for tungebåndet, og da Fruen for en del år siden kom hjem med dette skjørtet fra loppis, var dommen klar:
Å mamma, det er så vakkert at jeg vil gråte.
 I dag reiste Fruen på jobb utomhus før de søte små våknet og frøkna ble smal i øynene da hun kom hjem fra skolen og traff sin hjemvendte mor iført palmeblader og hibiskusblomster. Beundringen var ikke så stor nå, nå var reaksjonen har du vært ute av huset i det der? Vet du hva, det ser sånn ut at jeg vil spy.
Jaja, man kan ikke alltid være en hverdagshelt...

Ut på tur!

Noen ganger skyter man seg selv ettertrykkelig i foten;  Ja visst er det lett å sutre og klage over hvordan alle tror man kan ta fri når som helst, og drikke kaffe hvor som helst når man likevel bare sitter hjemme og syr. Og så ser man tilbake på de siste ukene og innser at det er vel omtrent det man har gjort...

For ja, det er mulig å sy to kvelder og ta fri en dag hvis man dermed får muligheten til å bruke denne dagen i Vigelandsparken og Vigelandsmuseet, eller gå tur-retur det lokale bibliotek med skvatrende småjenter og blomsterplukkende gutter. Så lenge de søte små synes det er ok å ha med mor på tur rydder man sysakene vekk og stiller opp. Bortsett fra fjorårets gruvetur, den fikk Høvdingen ta seg av. Det er  liten vits i å være beroligende klippe i en situasjon man selv ikke synes noe særlig om. At den samme Høvdingen sovnet før gruvetoget kjørte inn i fjellet er en annen side av saken, han er vant til å fly og sovner helst før take-off. Om ikke annet skjønte elevene at opplegget var særdeles ufarlig ettersom ingen voksen ville sovnet i et slikt bråk om det var fare på ferde...

Eksotiske høner

Far i Barndommens dal er dypt rystet over at barnebarnet har hatt bondegårds-bursdag. For en godt voksen mann som vokste opp på gård er det uforståelig at enkelte barn i dag synes det er eksotisk å oppleve sauer, geiter og høner på nært hold. Heldigvis kan vi trøste han med at Queenie er en dreven høneplukker som forsynte de fleste av venninnene med koseklare fjærkre, og at begge barnebarna ser for seg et liv på gård når de blir voksne ( ikke på samme gård vel å merke, knapt nok i samme dalføre)

Fruen gjette kuer med naboen fra hun var fem år. Lykkelige sommermorgener med en sjenert ungkar i syttiårene som fortalte eventyr og historier fra Barndommens dal, deklamerte dølaviser og serverte en liten frøken lunken melk og julekake. Moro var det, mye lærte man og synd er det at det ikke er plass til slike små bruk lenger, med tre kuer, melkespann i bekken og en klengete katt. 

Hva er lykke?

Ja, hva er lykke? Det finnes ingen fasit på dette, og det som kan være ren og skjær lykke den ene dagen kan fortone seg som den svarteste ulykke neste dag. For eksempel kan lyden av lekende barn være fantastisk og inspirerende en dag med lite jobb, mens den samme lyden forvandler Fruen til en frådende furie på dager der arbeidsmengden er stor. 

Siden Fruen ikke alltid er like sikker på hva hun definerer som lykke, har hun hatt stor glede av Mammadamens fantastiske lykketips, og hun har også vært blant de heldige som har fått sitt helt egne lykketips.Det aller beste med disse lykketipsene er at de oppfordrer oss til å stoppe opp i hverdagen, tenke oss om og sette pris på det vi har. Her er det ingen tabloide løsninger om vekttap, nye vesker eller sesongens lipglosser, her handler det om hverdagslykke.  

 Nå kommer disse tipsene i bokform, og vet dere; den boken har Fruen fryktelig lyst på! Tre bøker deles ut til lesere, og vi melder herved vår ukuelige optimisme og håper at vi for en gangs skyld kan vinne noe. Det ville også vært lykke!

For lystige Laika ville svaret vært enkelt om hun ble bedt om å definere lykke; sove på silkepute i sofaen uten å bli jaget vekk etter at Fruen har tatt bilde, menneskemat i eget fat og full bevegelsesfrihet. 

Trenger inspirasjon, ikke garn

I håp om at den store inspirasjonen skal dukke opp som troll-i-eske benyttes denne første dagen i fotball-VM til rydding på systua. Jobb er pent sortert, prioriteringsliste er skrevet og som en aldri så liten gulrot ligger lekkert garn og frister som det reneste Soria Moria. Forhåpentligvis er det flere der ute som opparbeider seg pyntelige små garnlagre les: garnlagre som kunne holdt en norsk grend varm gjennom en fimbulvinter.
Kanskje har dere det også slik at samme hvor mye garn man har, hvor mange nyanser av grønt eller lilla så mangler akkurat den ene som hadde vært helt perfekt, eller man går forbi en garnbutikk med opphørsalg, eller en bod på et marked, eller man finner et fantastisk garn i utlandet som man enten kjøper for lite eller for mye av...
Men nå er det nok, garnlageret skal ned. Sommeren skal brukes til kreativ strikking og garninnkjøp er uaktuelt ( hvis det ikke skulle dukke opp noe usigelig lekkert spansk garn da...noen som har tips?)

Noe å hanskes med

I gamle dager, da mor var ung brukte damer hatt og hansker.

Fruen bruker hansker for å dekke dårlig vedlikeholdte negler, fordi det er kaldt, eller fordi det passer til resten av antrekket. Noen ganger kan man også bruke hansker som absolutt ikke passer til resten av antrekket!

Oransje hansker som ble innkjøpt i Firenze for noen år tilbake passer til det meste, og hanskehandel i Italia anbefales. Dette er en høytidelig affære, med albuen på fløyelspute og måling og prøving. Fruens små og kvadratiske hender var en utfordring og årsak til rask plapring på italiensk samt heftig romstering i skuffer og skap, men hansker ble det. I ettertid innser man jo at det kunne vært lurt å kjøpe de rosa også.