Den som intet våger intet vinner

Noen ganger får man utfordringer som man ikke føler seg helt kompetent til å løse. Det kan være den fryktede samtalen om bien&blomstene, en telefon som må tas til alvorlige myndigheter,  eller å sy en jakke til bruk over en brudekjole.For sannelig er det stor forskjell på å sy i stødig ull hvor feil kan rettes opp og sømmonn ligger pent og usynlig inni plagget og å sy i stoff som er så florlett at det flyr sin vei ved minste nys.
Heldigvis kom forespørselen på riktig tidspunkt, altså i en periode med jobbtørke og laber inntekt. Fruen er nemlig av de som sier ja,ja,ja til alt av jobb i slike perioder for deretter å angre som en hund når alvoret setter inn, saksa skal i stoffet og kunden skal innkalles.
Men sannelig er det moro, når kunde og sydame er hjertens enige, den prikkede prøvemodellen sitter som den skal og boleroen kan syes ferdig. Da er livet verdt å leve, og man kjenner med hele seg at jammen skal man bli flinkere til å si JA, dette kan jeg!
Og nå som forplantningslæren er forklart og selvangivelse og bolero levert er det vel bare å lakke neglene glittersvarte, kvinne seg opp og gå ut i verden med ukuelig optimisme? Med vind i skjørtet og hår i lipglossen...

perletid

Det er avslappende å sy perler på plagg; et sting, en perle, et sting, en perle med gjentagelsens makt til man kommer i mål. Etter noen sting sitter avstanden så godt i nål og fingre at man kan la tankene fly mens arbeidet går sin gang.

I dag har man brukt perletiden på å fundere på hvor lett det er å binde seg til det man synes man kan, og si nei til utfordringene man får. For det er jo ikke alle utfordringer som er av den onde sorten, noen er ganske spennende også. Denne er ganske spennende. Ikke selve perlesyingen altså, men plagget perlene syes på.

Fruen er mer vant til stødig ull og lodden fløyel enn fjærlett organza som flyr sin vei når man nyser.

Muffinsmysteriet

Noen i familien er fremdeles i den alder hvor det å fylle år er gjeve saker som man ser frem til med nedtelling siste sytti dager, forventning om gaveskred og ingen bekymringer overhodet for livets forgjengelighet. Husets yngste tobente feirer med liv og lyst, og Fruen har tilbrakt store deler av dagen på kjøkkenet mens oppskrifter ganges opp og man lurer på hvor mange muffins en viss mengde barn er i stand til å spise? I tillegg håper man det finnes flere barn enn ens egne søte små som synes grønn glasur er delikat og innbydende...

Stilskifte

Det er lett å ty til enkle løsninger når brorparten av dagene tilbringes hjemme i selskap med symaskin og bikkje. Men når en liten frøken kommentererer at du mamma Queenie, har du skiftet jobb? skjønner man at nå er det på tide å pakke bort tresko, kjekke husmorkjoler med frontknepping og lommer og nuppete cardigans.
Derfor skal garderoben endevendes, pene kjoler skal luftes, høye heler skal ut og gå og ikke pent i skapet stå, og neglelakk skal ikke lenger ene og alene brukes til bestikkelser av pyntesyke frøkner som ikke vil i seng.

Kaffe og kjøpeblomster

De arme stakkars blomstene vi har i hagen skal få stå. Neste år har de forhåpentligvis formert seg nok til at man kan plukke med noen inn, men inntil den tid har vi kjøpeblomster inne og drikker kaffe ute mens vi ser på det vi har plantet og planlegger hva mer vi skal plante.
Høvdingen tenker praktisk; skjerme for innsyn og støy.
Fruen tenker også praktisk; farger som er pene mot huset og hunden.
Selv om gule og oransje blomster er fine inne er de ikke fine ute, ihvertfall ikke i vår hage.

svart-hvit barndom

Barndommen er grundig dokumentert i svart-hvitt. Mor er utdannet fotograf og hadde mørkerom i kjelleren. Fruen som alltid har hatt en hang til gull&glitter var særdeles misunnelig på venninner med album fulle av fargebilder. Selv hadde vi permer med svart kartong hvor bildene var nøyaktig montert og tid og sted angitt med hvit penn. Selvsagt ikke noe man ønsket å vise frem...
Nå er disse permene til stor glede, og når sant skal sies så er det vel nettopp dette med svart-hvittbildene som gjør dem så fine. Bildet over f.eks, fra en av de utallige fjellturene ville definitivt ikke hatt samme sjarm om Fruens irrgrønne t-skjorte hadde lyst forstyrrende opp.
Det er få bilder av mor, hun befant seg vanligvis bak kameraet. Men når man sitter og ser på disse bildene, høres stemmen hennes: se opp, se hit, smil, ett til, smil, løft blikket, vi er snart ferdige, smil!


pssst. han er ganske kjekk han i midten? Fruen håper hun holder seg like godt når hun runder femti ( men med litt mindre rynker; noe er finere på menn enn på damer...)

En dag for ettertanke

Solen skinner fra skyfri himmel i dag, slik den en gang skinte over Yosemite National Park.
Lys, blomster og bilder kan ikke oppveie at Storesøster har vært død i femten år.

Livet blir ikke alltid som vi ønsker og planlegger, og der ligger vel litt av utfordringen ved å leve; det å bygge videre på de erfaringene man får, la seg inspirere av gode, dårlige og forferdelige opplevelser og prøve å bli et bedre menneske.

Dagens tips for et enklere liv

Livet er fullt av lærdom, både av den nyttige sorten og den noe mindre nyttige. Svært trofaste lesere vil muligens huske noen av disse tipsene, men siden en god ting sjelden kan sies for ofte( eller, jo forresten de kan det), gjentar man et par nyttige tips for et knirkefritt liv:

1. Ved bruk av tørketrommel, sjekk alle hetter i hettegensere nøye. Dette har vist seg å være et sted hvor små intimiteter kan feste seg og bli sittende. De blir dog ikke sittende til evig tid, noe som kan føre til leie opplevelser for den som tar av hetta, men ikke for omgivelsene.

2. Ved bruk av flytende margarin i stekepanne, ikke oppbevar denne flasken i nærheten av majonesflaske i kjøleskapet. De er like, men oppfører seg grunnleggende forskjellig under steking. Lukten vil også avvike en del.

3. Hvis du skal være en hyggelig foreldre og låner bort kameraet til avkommet; tøm minnekortet for egne bilder eller last dem inn på datamaskin. Man kan risikere å få kamera tilbake med 129 bilder av noenlunde samme kvalitet og innhold som dagens illustrasjon. 

4. Til slutt, det viktigste av alt; det er mange små detaljer som føyer seg sammen og blir et liv. Noen er født med selektiv hukommelse, andre ikke. Dette kan læres! Det er ingen grunn til å gråte over spilt melk ( så sant du ikke mister en åpnet halvannen liter på et besøkende barn da)

Ha en strålende, solfylt dag! Fruen skal bedrive utendørs sying, med radio, kaffe og innlagt ispause. For ja, det er deilig å jobbe hjemme og være sin egen sjef, selv om medarbeidersamtalene blir lite konstruktive:)

Jobbe hjemme - ren luksus?

 Etter tre år som selvstendig sydame er det fremdeles interessant å høre andres oppfatning av hvordan dette  luksuslivet er. Etter hvert innser mange at dette med å sy bunad faktisk er å regne som en jobb, ikke en hobby man bedriver mens man oppdaterer seg på amerikanske såper og kvasi-psykologer.
Likevel synes det å være en allmenn oppfatning at den som sitter hjemme og syr, i prinsippet lever på sin mann, nedprioriteter egen karrière og i tillegg er en ikke-spesielt-god mor siden man har barn på sfo.

Selv om det hadde vært bærre lekkert, er ikke livet som følger:
Man vinker de søte små avsted til skole mens man selv i morgenkåpe leser avis og nyter klassisk musikk frem til det er tid for luksustid på badet, delikat make-up og nøye utvalgt antrekk før man
a. reiser til nærmeste kjøpesenter med mannens kredittkort lett tilgjengelig.
b. setter seg pent til rette i sofaen med sjokolade, håndarbeid og fjernkontroll innen rekkevidde.
c. tar en spontan fridag fordi man fortjener det og drar på ski om vinteren eller stranden om sommeren
d. baker boller og lager hjemmelagde karbonader som barna kan ulve i seg når de kommer hjem fra skolen.

Nemlig!
Forlokkende som det tidvis virker, så hadde det kanskje blitt kjedelig i lengden. Eller, kanskje ikke...

Dessverre er det like mye jobb når man har arbeidsplassen i hjemmet som om man må ut av huset. De færreste har reise-tv på kontoret, flexitid som tillater hudpleie og manikyr midt på dagen eller fullt innredet kjøkken i kantina som alle ansatte kan benytte seg av.

Noe av det aller fineste

Det er tid for planlegging av ferie... Fire tobente og en firbent skal gjennom det vi håper blir solfylte og harmoniske sommeruker. De søte små har sine ønsker, vi voksne har i tillegg til våre ønsker også et par tre begrensninger så som økonomi, tid og plassering av den lettbente firbente.

For noen år siden seilte vi på Klaraelven med selvbygd flåte. Dager med lite innhold annet enn kaffedrikking, myggklasking, mating av ender og kikking på fisk. Himmelsk var det. Faktisk så himmelsk at ingen vil gjenta suksessen. Egentlig er det rart hvordan noe kan være så perfekt at man ikke våger å gjøre det igjen, av frykt for at det da skal bli mindre fantastisk.

Hva skal man velge?

Vi var i konfirmasjon i det høye nord i helgen, og tettheten av Nordlandsbunader var stor. Selv befant vi oss bunadløse midt i en delegasjon av Øst-Telemarkbunader, og syntes forsåvidt det var helt fint å gå i svart drakt, se Høvdingen i lightversjonen ( bunadslips og dress) og slappe av mens Queenie sparket fotball og kastet steiner uten å engste seg for hvordan damaskkjolen ville bli seende ut. 

Woody er ferdig med bunad og har gått over i de dresskleddes rekker. Dette tror han skal vare livet ut, mens Fruen tenker at dette holder maks til konfirmasjonsalder, da er det tid for bunad igjen.

Queenie må ha ny bunad neste år, helst en som holder fram til hun står til konfirmasjon om seks-syv år. Da arver hun Storesøsters råndastakk som henger i Barndommens dal.  Men hva hun skal ha de nærmeste årene, det er det store spørsmålet akkurat nå. 

Fruen heier på tilhørighet, og siden vi er fra en familie med farende folk har vi litt å velge i.

Frøkna kan kle seg i det meste fra Gudbrandsdalen, takket være Fruens oppvekst.

Hun kan ha beltestakk eller bunad fra Øst-Telemark siden Høvdingen er derfra.

Hvis vi går litt lenger tilbake kan hun pent passere som jente fra Øst- og Vest-Agder, eller fra Sunnmøre, og ikke å forglemme Namdalsbunaden. Og siden hun kan ha Namdalsbunad kan hun kanskje også ha Nord-Trønderbunad, eller den vanlige Trønderbunaden?

Eller, hun kan ha bunad herfra? Sommerbunaden i Asker er slettes ikke verst den...

Heldigvis har den unge damen urokkelig tro på at mor ordner opp uten at hun selv trenger bry seg. Hennes eneste innspill er at hun nekter å gå med skaut da hun mener det får holde at en i familien skjemmer seg ut ved å traske rundt med denslags stoffbiter på hodet...

Lundebybunaden på bildet skal hun ikke ha, selv om hun synes de rosa blomstene er vakre!

Åtte år

Årene går fortere og fortere. Selv husker man det som om det var i går at man lå i en seng på sykehuset og kikket på en bitteliten jente, og at man samme natt travet søvnløs i gangene på samme sykehus, høy på lykke og takknemlighet over at man hadde fått enda et fantastisk barn. At man samme natt tok feil barn fra pleierene som hadde fjernet tuppa slik at mor skulle få sove, kan vi vel forbigå i stillhet? De er jo tross alt ganske like en del av disse små...

Omtrent på den tiden dette bildet ble tatt betrodde hun sin mor følgende:

mamma, vi er verdens beste venner. Vi kan snakke med hverandre om alt. 

Vi har nå kommet til det punkt hvor ymt om dette utsagnet blir møtt med øyerulling, sukk og stønn fra Queenie, gjerne fulgt av noen syrlige kommentarer om at den slags barnestreker er hun da virkelig ferdig med. Heldigvis er vi ikke helt ferdige med det. Dagens åtteåring kan fint krype opp i mammas armkrok, enten for å hviske hemmeligheter eller for å betro sine innerste (og mest verdslige) ønsker.