Det er rart hvordan man kan glede seg så veldig til noe som aller mest er trist...
Mandag formiddag stod vi utenfor Prinsengracht 263 for selv å oppleve loftet hvor familien Frank og fire andre personer gjemte seg under deler av annen verdenskrig.
Det er ikke lett når man leser Annes dagbok å forstå hvor smalt, smått og trangt det må ha vært, hvor stille de måtte være og hvor innesperret de faktisk var.
Når man er der, sammen med mange, mange andre, klatrer i de smale, bratte trappene og står i det ørlille rommet som Anne i puberteten delte med en relativt ukjent voksen mann, da skjønner man mer av angsten og desperasjonen de må ha følt.
Vi brukte lang tid, men få ord der vi gikk. Annes egne ord fulgte oss i tankene, og intervjuene med Otto Frank, Miep og venninnen Hanneli gav oss et ekstra innblikk i en liten, lukket verden.
Om du skal besøke Anne Frank Huis anbefales det å ta seg god tid, det er jevnt innsig av besøkende og å gå tilbake "mot strømmen" kan være vanskelig og også oppleves som respektløst.
Kjøp gjerne billetter på nett, da går du inn en egen dør og slipper stå i kø. Køa på bildet er tatt en formiddag i oktober, definitivt ikke høysesong...Likevel var det omtrent en times ventetid.
Og følgende tips gjelder mange museer, sånn i tilfelle du har med en som kanskje ikke er like engasjert som de andre i følget:
Avtal et møtested, en hyggelig kafé rett utenfor, en benk ved museumsbutikken eller noe annet som begge parter lett kan finne og hvor det er oversiktlig og hyggelig. Og for ordens skyld, dette gjelder selvsagt ikke de aller minste i et turfølge. De følger man som hønsehauker...
Fra broene over kanalen kan du beundre tårnet til Westerkerk, kirken de så fra loftsvinduet.
Du kan komme inn i kirken og opp i tårnet, men ettersom ingen av oss som var på tur denne gangen har noe som helst ønske om å klatre vindeltrapper opp og ned og bli småkvalme når vi ser utover fra toppen stod vi over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar