med barn på tur

Da de søte små var virkelig små ferierte vi ofte etter prinsippet en dag med sightseeing, en dag på strand. Og noen ganger, når man tenker tilbake så var det nesten enklere å trille rundt i Pompeii med en ettåring i vogn enn å få et større barn med seg på museer. 

Fortauene i Pompeii er forresten mye bredere og bedre enn de i enkelte andre og mer bebodde italienske byer...

Noen ser heller på fete biler langs kanalenes bredder enn på gamle hus, blomstredekkede husbåter og historiske minnesmerker...

Det kan være vel så moro å se på den totale match mellom medturistenes hår- og jakkefarge som på utsikten fra kanalbåten...

Og noen utvikler en sans verdig en deltaker i Åndenes makt når det gjelder å lokalisere amerikanske kaffekjeder...Så får man heller ta diskusjonen om det er verre med en frappucino i ny og ne enn en cola en annen gang. Eller, nei vet dere; Fruen skjenker heller de søte små en liten kaffe. Ikke mye, bare litt som Woody sa i sin grønne barndom. Og kalorimessig er vel ikke en iskaffe med krem og sjokolade verre enn en kake?

Det er nok ofte sånn at man håper og ønsker at avkommet skal ha samme interesser som en selv, og det hender nok også at vi voksne glemmer at det vi synes er morsomt, spennende og utviklende nå var helt uutholdelig da vi var barn/unge...
Så hva gjør man, når man er på ferie med barn/tenåringer og ønsker å putte i dem et minimum av kultur?

Jo, man har klare avtaler på forhånd om hvilke museer som skal besøkes og hvorfor.
Man kjøper billetter på nett for å slippe å stå i milelange køer.
Man har regelmessige stopp på kafeer, sveiper innom en suvenirbutikk i ny og ne, legger til side egne ønske rom å prøve klær og sko i flere butikker.
Man tenker at en ungdom antakelig synes det er mer fengende at en kunstner i et anfall av galskap prøvde å hakke av seg et øre og åt malingen sin enn at samme kunstner videreutviklet en kunstform og oppnådde et helt eget uttrykk.
Man passer på at de søte små ikke blir sultne. Et sultent barn kan enda gå an, to sultne barn krangler, egler og erter. Hvis mor i tillegg begynner å gå tom for energi kan den hyggelige spaserturen langs kanalbreddene fort bli mindre hyggelig og definitivt ikke noe å tekste hjem om.
Og om det underveis skulle dukke opp et aldri så lite ønske fra de voksne om å se et bittelite museum til, i tillegg til de vi alt har på lista, hva gjør man da? Da må det forhandlinger til, og her kan den uunngåelige posen med karameller i veska komme godt med...


PS. Om du har et litt større barn i reisefølget kan man før inntreden i museet avtale et møtested sånn i tilfelle enkelte skummer impresjonistiske landskap raskere enn andre. Da er det kjekt å vite at den håpefulle inntar en juice, en muffins eller noe annet oppbyggelig istedenfor å stå rett opp og ned i regnet og langsomt la seg fylle av hat og frustrasjon.
For egen del skulle man ønske at vi hadde kommet på denne løsningen første formiddag, ikke den tredje.